Helsevesenet trenger delvis ny resept

Norge er ett av de aller rikeste landene i verden med et velfungerende helsevesen, som ut fra evalueringene taklet koronakrisen stort sett meget bra. Likevel hagler nå kritikken mot myndighetene: Mangel på intensivsykeplasser i årevis er ikke blitt bedre. Vi mangler sykepleiere og leger. Kvinner kritiserer fødetilbudet. Norge henger etter andre land i godkjenning av livsviktige medisiner.

Har vi virkelig ikke verdens beste helsevesen?

Selv har jeg – dessverre – hatt anledning til å studere hele linjen i norsk helsevesen over flere år nå. Beklageligvis må jeg være litt personlig når jeg forklarer bakgrunnen: før 2015 hadde jeg knapt vært innom dørene på sykehus annet enn som far ved tre fødsler. I februar dette året smalt det med en beintøff infeksjon i kroppen, etterfulgt av hjerteinfarkt og komplikasjoner. Fram til i fjor hadde jeg over 20 uker i sykehusseng. Lengste sammenhengende opphold i Namsos og Trondheim var sju uker.

Det gikk bra, jeg er sånn noenlunde oppegående igjen. De sju årene har gitt med verdifull erfaring og lærdom både om meg selv om omgivelsene. Og ikke minst har ukene i «bevissthet» gitt meg god anledning til å studere omsorgstilbudet vårt i praksis. Hovedkonklusjonen min er at vi har et bra helsevesen og bør føle oss rimelig trygge i hendene på våre omsorgsarbeidere. Men som i de fleste yrker og bransjer er det et klart forbedringspotensial. Jeg har faktisk rapportert klanderverdige forhold til sykehusledelse og pasientombud en håndfull ganger.

De mest positive erfaringene har jeg fra primærhelsetjenesten. Kvaliteten på ambulansetjeneste og beredskap her er svært god. Kvantiteten er imidlertid for dårlig. I 2018 opplevde jeg å få tre ambulanser inn i gården før den siste kunne ta meg med til sykehuset. De to første bilene måtte omdirigeres til mer akutte oppdrag. De tre bilene kom fra Rørvik, Grong og Terråk, og jeg måtte vente i to og en halv time før det ble avgang. Aller verst var utryggheten for pårørende. Derfor mener jeg det var feil å fjerne en ambulanse fra Rørvik. Dessuten bør ambulansestasjonen flyttes til Marøya på grunn av usikkerheten rundt værforholdene over Nærøysundbrua. I uvær stasjoneres én bil ved legekontoret på Rørvik.

Legene i primærhelsetjenesten er som fagfolk i alle yrker. Noen er du fornøyd med, andre mindre fornøyd med. Den samme opplevelsen har jeg av sykehusene, store som små. Erfaringene du har med mennesker varierer selvsagt uansett hvor du er. Og deres erfaring med pasientene varierer garantert like mye. Men summa summarum er det meste innen norsk helsevesen på stell. Samspillet vi har mellom politikere og fagfolk mener jeg fungerer brukbart.

Derfor må også begge partene ta sin del av kritikken som vi nå opplever, og en del av kritikken er berettiget. Politikerne må ta ansvar for at det utdannes eller tilføres nok personell, leger, sykepleiere og andre helsearbeidere. Det er de folkevalgtes ansvar å sørge for at alle innbyggerne over hele landet har et akutt- og fødetilbud innen akseptabel avstand. Dessuten må politiske vedtak sikre at vi har godkjenningsinstanser som sørger for at nordmenn får minst like rask og sikker tilgang på nye medisiner som pasienter i andre land. Men fremfor alt må regjering, Storting og kommunestyrer sørge for nok midler til helsevesenet, og samtidig sørge for at pengene brukes fornuftig og effektivt.

Det som skjer internt i helseinstitusjonene er det administrasjon og ledere som har ansvaret for. Likevel må de øverste, politiske lederne komme med føringer, innspill og ønsker for hvordan de vil se et offentlig helsevesen. Nå er jeg litt på tynn is, men jeg har en ekkel følelse av at vi her et helsevesen som er overadministrert og hemmet av et registrerings- og skjemavelde. Dokumentasjon er naturligvis kjempeviktig i pasientbehandlinga. Politikerne kan imidlertid sørge for gransking av tidsbruk og prioriteringer i forhold til pasienttryggheten på disse feltene. Likeså granske de administrative ressursene i forhold til ressursbruken på hjelpende omsorgshender. Det siste er det viktigste.

Forbedringspotensialet internt i sykehus og institusjoner føler jeg ut fra mine observasjoner kan sammenfattes i to ord: ydmykhet og kommunikasjon.

Det skorter en smule på disse egenskapene over hele linjen. Fra lege til hjelpepleier og portør kan de ansatte kommunisere mye bedre. Legers kommunikasjon med pasientene har forbedringspotensial. Yrkesgruppenes respekt for hverandre er langt fra god nok. Ydmykheten i norske helsevesen kan likeså strekke seg til å innse at vi har noe å lære også av andre land innen helsetjeneste. Vi ynder å si at norsk helsevesen er verdens beste, men jeg har ikke sett noen fasit på det. Mangelen på ydmykhet fikk vi delvis dokumentert i den siste Debatten om medisingodkjenning på NRK før helga.

Pandeminhåndteringa har vist at Norge har råd til det meste ved behov. Å bruke nok penger på å gi oss nordmenn god og trygg behandling skaper etter mitt ringe vett heller ingen uønsket inflasjon! Forbedringsforslagene var min lille resept til det norske samfunn, og jeg gir samtidig staten frikort på min foreskrevne resept.

Sturla Nordbøe