Hvorfor vindkraftutredninger ikke vil gi kommunene nødvendig kunnskap

Dagens system for konsekvensutredninger (KU) er mangelfullt, og kan føre til at politikere og berørte innbyggere ikke får den riktige kunnskapen når beslutninger skal fattes. Med dagens system, mener vi gjeldende konsekvensutredningsforskrift og praksis.

Det er flere rapporter som viser at utredninger av miljøkonsekvenser i mange år har vært mangelfulle. Både miljøorganisasjoner og statsforvaltere forteller om varierende kvalitet på de konsekvensutredningene som gjennomføres, og at kvaliteten ofte avhenger av hvem som bestiller utredningene, og hvem som utreder. Det er en rekke årsaker til at utredningene ikke er gode nok.

Miljødirektoratet påpeker i «Forslag til forskrift om utredning av miljøkonsekvenser» følgende:

• Manglende eller uspesifikke plan- eller utredningsprogram

• Forslagsstiller får selv bestemme innhold i og omfang av utredninger

• Relevante parter har ikke medvirket i prosessen

• Forskriften har uklare krav til innhold i konsekvensutredningen

• Manglende bruk av anerkjent metodikk

• Utredere har ikke relevant faglig kompetanse

• Forslagsstiller utøver press på utreder

• Forslagsstiller velger pris foran kvalitet og kompetanse

• Konsekvensene blir ikke synlige for beslutningstaker

• Det er ikke et godt nok system for kontroll av utredningene

Miljødirektoratet skriver videre: «Dagens praksis er imidlertid at kravene i forskriften i mange tilfeller ikke følges, og at det er til dels stor forskjell på hvordan de ulike myndighetene praktiserer forskriften, herunder om de pålegger krav om konsekvensutredning. Dette er dokumentert gjennom en rekke utredninger og rapporter. Manglende oppfyllelse av kravene i forskriften fører blant annet til at vi ikke får tilstrekkelig kunnskap, at det blir dårlig kvalitet på utredningene, og at det ikke brukes riktig kunnskap når beslutninger fattes.»

Dette er vesentlige mangler, og gjelder i høyeste grad også for vindkraftutredninger. Det mangler fortsatt anerkjent metodikk for en rekke fagtema, blant annet utredning av helsekonsekvenser. Ansvaret for å utvikle anerkjent metodikk ligger hos det enkelte fagdepartement og fagdirektorat. Et ansvar som ikke alltid følges opp.

Utfordringene gjelder også hvilke krav som stilles til hva som skal beregnes og utredes. Et eksempel er dagens retningslinjer for støyberegning, hvor man kun tar høyde for vanlig støy, og ikke vektlegger andre støyvarianter som erfaringsmessig er minst like skadelig. Dette gjelder lavfrekvent støy, amplitudemodulert støy og rentonestøy.

Det er heller ikke fastsatt noen øvre grense for hvor mye støy befolkningen kan utsettes for før det gir helseskade, ettersom grenseverdien er knyttet til en gjennomsnittlig støybelastning over et helt år. Denne ufunksjonelle grenseverdien er grunnlag for beregning av støykart og fastsettelse av minsteavstand til bebyggelse, noe som igjen gir et dårlig grunnlag for å utrede støy- og helseplager.

Folkehelseutvalget i Motvind Norge er et utvalg med god helsefaglig kompetanse, og vi ser med stor bekymring på at helsekonsekvensutredninger utarbeides av folk som ikke har nødvendig helsefaglig kompetanse, og vurderes og godkjennes av myndigheter som heller ikke har slik kompetanse.

Biofokus påpeker at utredere/konsulenter er avhengige av et godt utredningsprogram for å kunne gjøre en faglig god jobb, og at de som bestiller utredningene i mange tilfeller ikke er interessert i å betale for arbeid som ikke er inkludert i det fastsatte programmet. NVE bør derfor stille konkrete krav til omfanget av feltarbeid i utredningsprogrammene. Dette foreslår også Multiconsult i en rapport som evaluerer konsekvensutredninger.

Utredningsprogram for vindkraft mangler i dag konkrete krav til geologisk kartlegging i forbindelse med anleggsarbeid, kunnskap om reell forurensning og konsekvenser av forurensning. Det må også utredes konsekvenser av vindturbinhavarier, som er et stadig økende problem uten forsvarlig håndtering.

Mangelfull kontroll gir dårlig kvalitet

Ansvarlig myndighet skal kontrollere og sikre at konsekvensutredningen er av god kvalitet. Miljødirektoratet skriver at ansvarlig myndighet i mange tilfeller har begrenset kompetanse innenfor de ulike fagområdene.

Denne manglende faglige kompetansen har ofte ført til vindkraftkonsesjoner som ikke burde vært gitt. Konsesjonsmyndigheten for energisaker, NVE, har f.eks. ikke helsefaglig kompetanse, og har derfor ikke nødvendig kunnskap til å vurdere kvaliteten på konsekvensutredninger om helse. De har også begrenset kompetanse om forurensning, biologisk mangfold, friluftsliv, kulturminner og kulturmiljø, landskap, samisk kultur og reindrift. Dette påvirker ikke bare kontroll og vurderinger av utredningene, men kan også påvirke kvaliteten på utredningsprogrammene som fastsettes. Resultatet er ofte svært mangelfulle utredninger som gjør at beslutningstaker, kommunen, ikke får nødvendig kunnskap om konsekvensene av planen eller prosjektet.

Dette er noe politikere i kommunene må tenke nøye igjennom før de sier ja til vindkraftutredninger. Utredninger på tiltakshaver sine premisser, med dagens KU-system og praksis, kan føre til vedtak som vil gi store negative og uforutsette konsekvenser for natur og befolkning i den enkelte kommune. Det gjelder også for Nærøysund kommune og utredninger for Ytre Vikna 2.