Ingen grunn til bekymring

En måned ut i 2020 kan status oppsummeres som følger: I Australia har et område på størrelse med en tredjedel av Tyskland gått opp i flammer. Mennesker flykter for livet og usikkerheten sprer seg. Brannene herjer over stor deler av den australske østkysten, og de vil antakelig ikke slukke før mars. Kombinasjonen av tørke og sterk vind, har gitt forkullede framtidsutsikter for familier i delstatene Queensland, New South Wales og Victoria.

Men dette er ikke det eneste kontinentet som herjes: Både i Sør-Amerika og Afrika pågår det ifølge Global Forest Watch intense og ukontrollerbare skogbranner. Tusenvis av små og store branner har blitt såpass dagligdagse at de har lagt seg under røykteppet fra det australske infernoet.

Omtrent samtidig legger NASA fram en oversikt over temperaturstigninger som kun dommedagsprofeter kunne håpe på. 2019 var det nest varmeste året målt fra 1880 da målingene startet, kun slått av 2016, og pilene peker rett opp i stratosfæren. For om mulig å gjøre bildet enda dystrere, det ble satt ny rekord i utslipp av drivhusgasser i 2019. Temperaturene beveger seg fra intens hete til kokepunktet.

Forskerne sier nå selv at de tidligere klimamodellene og beregningene er feil: Én pluss én blir ikke to i klimaregnestykket, og summen av miljøendringer har gitt en akselererende effekt. Det internasjonale togradersmålet, målet om å begrense den globale oppvarmingen til under to grader celsius, er en illusjon basert på politisk tomprat. Tradisjonen tro, kommer også denne målsettingen til å måtte justeres i takt med virkeligheten.

Konsekvensen av elendigheten er at planeten er i ferd med å få millioner av nye klimaflyktninger. Prognoser viser at det sannsynlig vil være et sted mellom 150 og 200 millioner i år 2050. Medmennesker som flykter fra hete og tyfoner som legger landområder øde.

Klimaflyktningene kommer i tillegg til de som allerede er på flukt fra kriger og konflikter, og de som må flykte fordi de har feil politiske meninger eller tro. Løfter vi blikket og ser inn mot 2050, ser vi en verden der millioner krysser landegrenser i håp om å finne en levelig framtid.

Midt oppe i dette skrekkscenarioet, opptrer vi nordmenn som om alt er som før. Vi har effektivt muret oss inne, uten vilje til å ta inn over oss det ubehagelige. Vi har det fortsatt ganske fortreffelig, helt uten tyfoner og tørkekatastrofer, selv om stadig flere klager på varme somre og dårlig skiføre. Den politiske debatten bærer preg av mikroproblemer. Det er pinlig at en krangel om bompenger ble valgkampens viktigste sak, når medmennesker der ute roper om hjelp.

Sett opp imot virkeligheten, blir den norske flyktningpolitikken kynisk. Vi har ingen grunn til å slå oss selv på skuldrene over at vi tar imot rekordmange kvoteflyktninger. Ifølge FN er det omtrent 26 millioner mennesker på flukt fra krig og etniske konflikter. En kvote på tre tusen sjeler er lite å skryte av. Argumentet om at vi kan hjelpe enda flere i nærområdene, er iskald retorikk snakket av folk som aldri har opplevd grusomheter. De som synes det å hjelpe i nærområdene er en glimrende idé, bør selv besøke tyrkiske flyktningleirer på grensen til Syria. Eller hva med å tilbringe neste familietur i en av de overfylte leirene i Libanon?

Framtidsscenarioet mot 2050 må være som et eneste langt mareritt for de som ikke ønsker én eneste ny innvandrer på norsk jord. Hva når antallet som ønsker opphold mangedobles fordi vi fortsatt er så heldige å bo i et beboelig hjørne av planeten? Vil vi være positivt innstilt til å ta imot køer av mennesker som har mistet alt på grunn av klimaendringene, og som søker trygghet?

Hvordan vil eventuelt tusenvis av framtidige klimaflyktninger fra Australia og andre nasjoner bli tatt imot? Vil vi åpne grensene? Men pust helt rolig, det er ingen grunn til bekymring for de som er skeptiske til kulturutvanning: Et alternativ er fortsatt å betale deler av regningen, slik at australierne kan innlosjeres i sitt nærområde. For eksempel i teltleire på lutfattige Papa New Guinea. Da kan vi som kjent hjelpe enda flere.