- Jeghadde ikke tenkt å engasjere meg

Jeg skulle bare være mamma,bestemor , kona og lønnsmotakeren. Være midt i livet, uten gjeld og bekymringer.

Jeg tenkte at noen andre tok seg av sånt – å passe på naturen, si ifra når noe ikke stemmer, følge med på hva som skjer bak lukkede dører.

Så dukket Haramsøya, Sørmarkfjellet og andre vakre fjellområder opp i media. Hva skjer?

Så kom det flere planer om vindkraften til kommunen vår. Og plutselig var det ingen «andre» lenger. Det var vi. Det var meg.

Jeg har sett natur bli ødelagt andre steder i landet. Fjell som ble sprengt, stier som forsvant. Stillhet som ble byttet ut med støy. Jeg har hørt folk fortelle at de ikke "er"lenger. Vannet smaker annerledes. Blinkende lys døgnet rundt.

Og da kunne jeg ikke lenger lene meg tilbake.

Jeg måtte gjøre noe. Ikke fordi jeg var en «aktivist». Men fordi jeg er en medborger. Et medmenneske. Hvorfor skal noen få innbyggere tåle mer enn andre? Hvorfor skal vi bygge industri i vår fineste natur,når det ikke finnes regler for hva strømmen skal brukes til?

Og hvem er kompetente nok til å avgjøre om samfunsnytten er større enn ulempene? Vindkraftindustri er et varig inngrep i naturen. En ulempe for dyr ,natur og mennesker til evig tid.

For det handler ikke bare om vindturbiner. Det handler om respekt. Om lokaldemokrati. Om å ta vare på det vi har, i stedet for å bygge det ned naturen for gevinst for noen få og noen kroner i produksjonsavgift til kommunenkassa.

Til høsten er det stortingsvalg. Skal vi si fra – eller la være?

Jeg kommer til å si fra! Våre stemmer kan bli et NEI til mer naturødeleggende vindkraft.

Godt valg!