- Kanvi dra noen paralleller fra det jeg kjemper imot og kommunens utfordringer?

På grunn av helsemessige årsaker, kan jeg ikke møte deg personlig nå, Karl-Anton. Ikke av frykt altså. Jeg velger å benevne deg i «du-form» her, og ikke som kommunedirektøren i tredjeperson. Synes det skaper en mer nærhet og ufarlighet som omgangsform jeg.

Jeg kjemper for øyeblikket en kamp imot kreften jeg har fått, og det er jeg åpen på. Den mener jeg må bekjempes i felleskap sammen med dyktige fagfolk i helsevesenet som står på for meg, og vil meg det beste. Og selvfølgelig sammen med samboer, og nærmeste familie og venner som nødvendige støttespillere. Vi håper å lykkes i kampen mot denne alvorlige sykdommen.

Kommunen vår ser også ut til å lide av en eller annen alvorlig «sykdom», men hvordan bekjemper vi den?

Kan vi «dra» noen paralleller fra det jeg kjemper imot, og kommunens utfordringer? Jo, jeg tror det. Som i mitt tilfelle, må man reagere hurtig hvis man kjenner at noe er som det ikke skal og ikke bagatellisere dette. Og kjenner man kroppen sin godt, kan man kjenne det i noen tilfeller. Så er det å erkjenne og gjøre noe med problemet før det er for sent! Det er den avgjørende suksessfaktor, fordi det andre alternativ er dårlig.

Det avgjørende er erkjennelse, og anerkjenne at man har ei utfordring og gjøre noe med det. I kommunesammenheng synes det oftest for meg å handle om økonomi når tidene blir tøffere. Er det førsteprioritet?

Det er mye følelser som er i «spill» når tidene blir vanskelig, og gode holdninger er avgjørende. Effekten av dette må ikke undervurderes.

Følelser er vanskelig å snakke om, men dette er helt avgjørende for å få til et godt resultat til slutt. Det hjelper ikke med alle slags systemer, hvis man ikke erkjenner de ansattes tanker og følelser de har i hverdagen.

Hvis du og politikerne kan begynne å SE hverandre og de ansatte på en ny og bedre måte som personer med tanker og følelser, tror jeg dere kan høste og utløse ressurser dere ikke aner kunne være til stede blant ansatte og publikum. Dette ekte og økte engasjementet kunne høste bedre produksjon og økonomi.

Du spurte om råd, Karl-Anton, jeg sitter ikke på alle svarene på det – det gjør hverken du eller jeg.

Men et råd har jeg for å få gode råd/innspill: spør en ansatt eller noen fra en gruppe du undrer deg over. «Du er viktig for oss, og hva kan jeg/vi gjøre for at du skal ha det godt på jobb hos oss».

Hvis dette blir sagt i et trygt miljø, uten frykt for represalier, tror jeg du får de beste svar som erstatter de dyreste konsulenter.

Jeg ville ha prøvd noe av dette, for jeg og du har en jobb å gjøre NÅ på hvert vårt vis fremover.

Så kan vi snakkes senere om resultatet, når vi begge har tatt den «nødvendige» medisinen, for nå må kommunen og jeg kjempe!