Kjære Morten - fortsett å gå i kjole

Morten Karlsen går på jobb i NRK i kjole. Det skader ingen. Likevel er det nok til at fremmede kaller ham «patetisk», «kvalmende» og spekulerer i hans psykiske helse.

Jeg kjenner ikke Morten personlig. Vi har aldri møttes. Men høsten 2025 tok jeg kontakt med ham etter å ha lest om at han hadde begynt å gå offentlig i kjolene han tidligere bare hadde brukt privat.

Jeg skrev at jeg syntes han var tøff.

Morten fortalte at han hadde hatt lyst til dette i 45 år. 45 år.

Tenk litt på det. Å ha lyst til noe så ufarlig som å gå i klær du liker, men bruke flere tiår før du føler at du kan gjøre det åpent. Jeg svarte ham den gangen: «Jeg mener man skal kunne gjøre akkurat det man ønsker. Hvem er den rette til å dømme?»

Det mener jeg fortsatt.

Jeg beundrer Morten fordi han tør å være åpen. Han byr på seg selv, og jeg tror han kan være et forbilde for andre. Likevel kommer kommentarene: «patetisk», «kvalmende», «for et fjols». Noen klarer til og med å se en mann i kjole og trekke konklusjoner om psykisk ustabilitet.

Det er her jeg blir forbanna.

Hvordan kommer man fra et klesplagg til en vurdering av et annet menneskes psykiske helse? Når ble en kjole dokumentasjon på hvem du er som menneske?

Du trenger ikke like Mortens stil. Du må gjerne synes kjolen er stygg og tenke at du aldri ville gått slik selv.

Men retten til å ha en mening gir deg ikke rett til å behandle et annet menneske som dritt.

Det heter folkeskikk.

For dem som ikke kjenner historien min: Ida Andrea er en virtuell kvinnelig artist. Bak henne står en 44 år gammel mann fra Fredrikstad.

Det er meg.

Ida er en artistfigur jeg har skapt, men jeg har også beskrevet henne som en litt tøffere versjon av meg selv. Hun tør å brøle litt høyere og rasle litt mer med sablene når jeg kanskje ville holdt igjen.

Men akkurat her finnes det ingen avstand mellom oss. Dette er vår mening begge to. Jeg har alltid syntes at hele ideen om «jenteklær» og «gutteklær» er noe forbanna tull.

Rosa for jenter, blått for gutter. Hvem bestemte egentlig det? Jeg går i det jeg selv ønsker og føler meg vel i. Gjennom årene har jeg fått høre «skal du gå

sånn?», «ta på deg noe ordentlig» og «hvorfor går du i det der?». Jeg har også opplevd at mennesker har antatt at jeg er homofil ut fra hvordan jeg kler meg og hvilken farge jeg liker.

Det er selvfølgelig ingenting galt med å være homofil. Poenget er hvorfor noen tror de kan lese seksualitet ut fra klær og farger.

Om folk mener buksa mi er litt for trang, genseren er for rosa eller har blomster på, eller om undertøyet mitt i verste fall skulle ha blonder, så er det fortsatt mitt eget frie valg.

Jeg skader ingen ved å være meg selv.

For en tid tilbake gjorde jeg en spøk der det kunne se ut som om mannen bak Ida Andrea hadde tatt artistnavnet inn i sitt eget navn. Det var ment som tull. Likevel kom meningene raskt om kjønn, identitet og hvem jeg egentlig var.

Et sted i Norge sitter det ganske sikkert en mann med en kjole eller et skjørt innerst i skapet som han ikke tør å bruke utenfor sitt eget hjem. Kanskje i ett år. Kanskje i ti. Kanskje i 45.

Til ham tror jeg Morten kan vise noe viktig:

Du er ikke alene.

Et klesplagg er ikke dokumentasjon på psykisk sykdom, uansett hva noen måtte skrive i et kommentarfelt.

Kanskje er man redd for hva familien vil si. Og gudene skal vite at jeg forstår deg uendelig godt.

Men hvis menneskene som står deg nærmest ikke kan akseptere deg fordi du velger andre klær enn de forventer, er det lov å stille et ubehagelig spørsmål: Er det deg de er glad i, eller forestillingen deres om hvem du skal være?

Det samme gjelder venner. Hvis et vennskap ikke tåler et skjørt, hvor sterkt var egentlig vennskapet?

Så ja. Gi blanke faen. Gå i det du vil.

Ingen sitter med fasiten på hvordan du skal leve ditt liv, uansett hvor overbevist enkelte måtte være om at nettopp de gjør det.

Og til deg som kjenner det klø i fingrene etter å skrive «kvalmende», «patetisk» eller spekulere i den psykiske helsen til et menneske fordi han har tatt på seg en kjole:

Løft blikket litt.

Dette skader deg ikke.

Du har selvfølgelig rett til din egen mening. Men på den andre siden av skjermen sitter det et menneske med følelser. Ytringsfriheten gir deg muligheten til å si mye. Den fritar deg ikke fra vanlig folkeskikk.

Hvis det eneste du ønsker å tilføre er eder og galle rettet mot et annet menneske fordi du ikke liker klærne hans, kan det være bedre å la tastaturet være i fred.

Hva er egentlig mest patetisk? Å gå ut døra i klær man liker? Eller å sitte bak en skjerm og forsøke å såre et menneske man ikke kjenner på grunn av dem?

Så kjære Morten:

Fortsett med kjolene. Fortsett med skjørtene. Fortsett å være den Morten du selv ønsker å være.

Ikke alt trenger å forklares, forsvares eller diskuteres.

Noen ganger holder det å bare la folk være seg selv.