Kvinnehelse må prioriteres – både nasjonalt og globalt

Den 8. mars er her, og igjen markeres den internasjonale kvinnedagen. En dag for å feire de fremskrittene vi har oppnådd i likestillingskampen, men også for å rette oppmerksomheten mot utfordringene som fortsatt gjenstår. Et av de områdene som krever handling er kvinnehelse. Til tross for at kvinner utgjør halvparten av befolkningen, er helseproblemer som i størst grad rammer oss kvinner, ofte underprioritert både i forskning, diagnostisering og behandling.

Kvinnehelse – fortsatt underprioritert

Sanitetsforeningen har lenge jobbet for å belyse hvordan kvinnehelse har vært nedprioritert i medisinsk forskning. I lang tid har store deler av den medisinske forskningen vært basert på menn som standard, noe som har ført til at kvinner ikke alltid får riktig diagnostisering eller behandling. Kvinners symptomer på alvorlige sykdommer kan avvike fra menns, noe vi blant annet ser tydelig når det gjelder hjerteinfarkt.

Kvinner har også flere helseutfordringer og diagnoser som menn ikke har. Da Kvinnehelseutvalget presenterte sin rapport om kvinnehelse, var konklusjonen skuffende. Vi snakker om det, men vi handler ikke. Det er store utfordringer som krever prioritering og ressurser. Vi trenger mer forskning, flere spesialister og mer tilgjengelig helsehjelp.

Dette er ikke bare et medisinsk problem, men også et likestillingsproblem. Når kvinners helse blir nedprioritert, betyr det at de ikke får likeverdig helsehjelp. Sykdommer som i hovedsak rammer kvinner, som endometriose, lipødem, plager ved overgangsalder og autoimmune lidelser, har lenge vært underprioritert. Dette fører til at mange kvinner lever med smerter og redusert livskvalitet i årevis uten å få tilstrekkelig hjelp.

Økt satsing på kvinnehelse

De siste årene har det blitt økende politisk bevissthet rundt denne utfordringen. Høyre har blant annet uttalt at forskning på kvinnehelse har vært systematisk nedprioritert, og at det er nødvendig med en kraftig satsing for å tette kunnskapshullene. Vi ønsker mer forskning og bedre tilpassede helsetjenester for kvinner, slik at vi i mye større grad tar hensyn til biologiske forskjeller.

Denne bevisstheten er et viktig skritt i riktig retning, men det krever konkrete tiltak. Det trengs øremerkede midler til kvinnehelseforskning, mer utdanning om kjønnsforskjeller i helsevesenet og en større innsats for å gi kvinner bedre og raskere helsehjelp.

Et globalt perspektiv på kvinnehelse

Mens vi i Norge kjemper for å bedre kvinnehelseforskningen, står kvinner i andre deler av verden overfor enda mer grunnleggende utfordringer. I mange land er mødredødeligheten fortsatt høy, kvinner har ikke tilgang til nødvendig helsehjelp, og reproduktive rettigheter er under sterkt press – også i vestlige land som USA.

Kvinners helse henger tett sammen med positiv samfunnsutvikling. I fattige land mangler mange kvinner tilgang til prevensjon, trygg fødselshjelp og grunnleggende helsetjenester. Når helsesystemet er sårbart og dårlig, rammer det kvinner og barn hardest. Internasjonale organisasjoner, som Verdens helseorganisasjon, jobber for å styrke kvinnehelse globalt, men også vi i Norge må bidra. Det er en investering i utvikling og fred å støtte initiativer som sikrer kvinner bedre helsehjelp, enten det er gjennom bistand, forskningssamarbeid eller politiske beslutninger som fremmer likestilling.

Kvinnehelse gir stabilitet og fred

I en tid preget av krig og uro ser vi tydelig hvordan kvinners deltakelse i samfunnet bidrar til stabilitet og utvikling. I land hvor kvinner har tilgang til helsehjelp, utdanning og arbeidslivet , er det høyere økonomisk vekst, lavere fattigdom og et mer fredelige samfunn. Når kvinner deltar,, øker ikke bare den økonomiske veksten – det skaper også mer stabile samfunn. Det trenger vi mer av i verden. Det forteller den urolige verdenssituasjonen oss tydelig.

I land hvor kvinner er fraværende i økonomien og helsevesenet svikter dem, ser vi ofte økt politisk uro, fattigdom og konflikt. FN har påpekt at land med høy grad av likestilling har større sannsynlighet for å være fredelige, mens land hvor kvinner holdes utenfor samfunnsutviklingen, oftere opplever vold og ustabilitet. Å satse på kvinnehelse er derfor ikke bare en investering i enkeltindividers livskvalitet – det er en investering i global stabilitet.

Hva må gjøres?

For å sikre at kvinnehelse ikke lenger blir en blind flekk i helsepolitikken, må vi ta grep både nasjonalt og internasjonalt:

• Forskningen på kvinnehelse må styrkes betydelig. Sykdommer og lidelser som primært rammer kvinner, har fått altfor lite oppmerksomhet, og det må bevilges mer midler til forskning som fokuserer på kvinners helseutfordringer.

• Helsevesenet må få bedre kunnskap om kjønnsforskjeller. Utdanningen av helsepersonell må ta hensyn til at kvinner kan ha andre symptomer og reaksjoner på sykdom enn menn. Dette vil bidra til at flere kvinner får riktig diagnose og behandling tidligere.

• Det må etableres flere spesialiserte helsetjenester for kvinner. I dag opplever mange kvinner å bli sendt fra lege til lege uten å få klare svar. Flere kvinnehelseklinikker og spesialister på for eksempel endometriose vil sikre raskere og bedre behandling.

• Norge må også ta en aktiv rolle internasjonalt. Vi har et ansvar for å støtte tiltak som gir kvinner i lavinntektsland bedre tilgang til helsetjenester, spesielt innenfor svangerskapsomsorg og helseutfordringer som kun rammer kvinner. Dette kan gjøres gjennom økt støtte til organisasjoner som jobber med kvinnehelse og politiske initiativer som setter kvinners helsebehov på den globale dagsordenen.

Vi ønsker mer åpenhet om kvinnehelse – og tror det vil bidra til at flere kvinner søker hjelp tidligere og får den behandlingen de trenger. Kvinnedagen er ikke bare en dag for markering – det er en dag for handling. Vi må bruke denne dagen til å sette kvinnehelse på dagsordenen og sørge for at vi følger opp med konkrete tiltak.

Kvinnehelse er ikke en særinteresse – det er en menneskerettighet!