La nærbutikken leve!

Alle som har vokst opp eller har tilknytning til en liten bygd, vet at nærbutikken veldig mange steder er selve hjertet i lokalsamfunnet. Dette handler nemlig ikke bare om melk, brød, post i butikk og pakkeutlevering.

Nærbutikkene fyller en mye viktigere funksjon enn det rent praktiske. I små lokalsamfunn er butikken det sosiale limet som holder grenda sammen, møteplassen der man treffer hverandre og deler livets små og store øyeblikk. Ikke sjelden er det et eller flere bord strategisk plassert i en krok, slik at dagens utveksling av nytt kan gjøres over en kopp kaffe.

Nærbutikken er også plassen der man holder oversikt over hvordan det står til med bygdas innbyggere. Det er her det blir etterspurt hvordan det egentlig går med Olga på 94 år etter at hun brakk foten. Kanskje noen burde stikke innom for å se til henne, siden ingen har sett henne den siste uken? Det er også her oppslagstavla henger. Her kan 14 år gamle Ole formidle at han søker jobb med snørydding etter skolen, og ungdomslaget kan reklamere for helgens begivenhet.

Nærbutikken fungerer mange steder som et uformelt innbyggertorg. Skjer det noe uvanlig eller truende, drar man ofte dit for å høre om noen vet noe nytt. Dette gjør nærbutikken utrolig viktig i et beredskapsperspektiv. Den blir et naturlig kontaktpunkt mellom det offentlige og innbyggerne, spesielt om telefon og internett slutter å fungere. Alt dette vet innbyggerne i distrikts-Norge, og de aller fleste er flinke til å støtte opp om nærbutikken sin.

Merkur-programmet har vært statens viktigste virkemiddel for å støtte opp om de små distriktsbutikkene, noe som har fungert godt i mange år. Nå foreslår regjeringen i sitt statsbudsjett å redusere denne ordningen kraftig, faktisk med over en tredjedel. Det mener jeg er en helt feil retning å gå. Merkur ordningen må som et minimum bestå som i dag, men aller helst styrkes.

Som lokalpolitiker har jeg ofte oppfordret folk til å handle lokalt, og det håper jeg alle fortsetter å gjøre. Men staten må også ta sin del av ansvaret. Vi kan ikke sitte stille og se på at regjeringen kutter i ordninger som sikrer helt avgjørende infrastruktur, beredskap og livskvalitet i distriktene våre.