Livet i 50-åra med puls og presisjon

Sist jeg skrev i Ytringen var jeg i 40-årene. Nå er jeg ikke lenger det …

I skrivende stund er nøyaktig 50 år, to måneder, to uker og tre dager.

Jeg er litt småskuffet over meg sjøl-til å være i denne alderen. Hadde liksom trodd jeg skulle ha kommet noe lengre.. Ikke i form av utdanning, jobb, familieliv eller sånn egentidgreie, men liksom vært klokere, visere, mer reflektert, strukturert, ikke så impulsstyrt, strikkende, kanskje heklende, avbalansert og nyansert…. Men nei da, Har ikke kommet dit. Har faktisk ikke fått en eneste visdomstann heller enda. Kanskje det er derfor?

Det å fylle 50 var heller ingen lett greie. Jeg har bestandig likt oppmerksomhet på mine bursdager og alle mine totenvenner har liksom fått innprentet denne datoen i hjernebarken. Men de siste årene har jeg faktisk blitt mer beskjeden.

Nåvel, 50 års dagen min kom. Barmhjertelig nok var den på en søndag. Men, man skulle jo på jobb fredag …. Jeg hadde bestemt meg for å ha hjemmekontor. Måtte dog en snartur på jobben. Der møtte det meg et stort skilt, om at jeg ble 50 år, overrekkelse av rullator, gaver og fine ord. Å det var faktisk veldig hyggelig.

Og hva jeg fikk av Øverengen i 50-års gave? Jo, kjære leser, jeg fikk altså noe jeg aldeles ikke hadde ønsket meg, og som jeg har gjort litt narr av at alle har og lar seg styre av. Jeg vet ikke hva som var tanken bak- at han syntes sin frue er noe inaktiv eller om det var en bekymring for hennes helse- men han hadde altså kjøpt noe så uromantisk som en pulsklokke. Pulsklokke!! Jeg hadde håpet på en weekendtur eller et gavekort pålydende en formidabel sum, men nei da. Helseperspektivet var det Øverengen hadde fremst i pannebrasken da han skulle kjøpe 50 års gave til sin frue. Det som er da, er at klokka ble utladet etter at jeg hadde hatt den på noen timer en ettermiddag- jeg finner ikke laderen igjen, så den klokka ligger må pent og pyntelig på kjøkkenbenken. Enda da. Jeg skal kjøpe ny lader og kople meg på klokka slik at jeg kan få beskjed om puls, søvn, antall skritt snart. Etter jul. Kanskje.

Resten av helgen forløp også med hyggelige overraskelser, og nå, nå er det en saga blott.

Det som er nærmere nå, er jula. Førjulstid med førjulsaktivteter, førjulskos og førjulsforberedelser.

Jeg er ikke så god på dette. Er nok litt for bedagelig anlagt, til å stresse. Det er nesten så jeg er redd det skal skje meg, det samme som skjedde med innbyggerne i «Den vesle bygda som glemte det var jul». Siden mine nærmeste kollegaer nå er bare menn, blir det lite snakk om rundvask, julehandel og baking i kaffepausene så jeg blir liksom ikke stresset der heller.

En tradisjon jeg brakte inn i mitt liv med Øverengen, er at jeg i førjulstiden steker krumkaker. Mens krumkakene stekes, er jeg faktisk litt effektiv og fyller ventetiden med litt andre aktiviteter. Dette innebærer at krumkakene mine blir noe varierte i fargen- ja mer som et fargerikt kromkakefellesskap. Dette så Øverengen seg lei av, så nå er det han som utfører kromkakestekingen. Han har til og med notert tiden en perfekt krumkake trenger på krumkakejernet, og bruker nedtelling på telefonen. Dermed kan vi nå servere perfekte krumkaker- uten de store fargenyansene.

Så kjære desember- bring it on. Hva jeg ikke får gjort eller burde ha gjort noe, får så være- jeg kan traktere med perfekte krumkaker, lav puls (ikke registrert) og skulle du trenge en rullator har jeg det også.

Ha en fin desember!

Lise Marit Rødnes