- Lokalpolitikeremå stå opp for den lokale selvråderetten

Det har bodd folk ved kysten i 10.000 år. Våre forfedre bygde hus på holmer og skjær for å komme nært havets ressurser. Slik har kystsamfunn vokst.

Kysten representerer en enorm verdiskaping og eksport. Vi markedsfører kysten som turistmål og god distriktspolitikk. Sjeldent blir kystfolket så godt sett som når staten vil at verdiskapingen skal underlegges mer «rettferdig fordeling».

Men når det kommer til statens føringer for kystfolkets liv og virke i strandsonen, så skal helst ikke kystfolket sees. En kan få et inntrykk av at kystlandskapet bør framstå som et uoppdaget land slik oppdagelsesreisende først så det. Byggesøknader for hus, hytter og naust avslås med bakgrunn i byggeforbud i strandsonen. Verdiskaperne langs kysten må bare skjules litt.

Satt på spissen,- men det er et stadig tilbakevendende tema for folk som vil bo og utvikle næring ved sjøen. Om ikke kommunen stopper byggesøknaden, kan Statsforvalteren gjøre det. Frykten er nedbygging og økt privatisering. Og frykten for å «skape presedens» blir den mest unnvikende utviklingsstrategien som brukes både av forvaltning og politikere.

Jeg tror mange er enige om at en sterk fortetting slik man ser i Oslofjorden er uheldig. Men virkelighetsbildene langs kysten kan ikke sammenlignes. Det betyr heller ikke at all bygging og utvikling i strandsonen skal tillates, men mulighetsrommet er viktigere for verdiskapingen i distriktskommuner enn for fritidsturismen i sentrale strøk.

Jeg har mange ganger lurt på hva i all verden det gjør at det vises at det bor og lever folk langs strandkanten i områder hvor allmenheten har milevis til rådighet. Selvsagt skal det også tas hensyn til dyre- og planteliv, men som eksempel er det en trussel mot fuglebestanden at folk ikke lengre bor ved og bruker sjøen.

Poenget mitt er å utfordre både offentlig forvaltning og lokalpolitikere til å sette seg godt inn i og bruke handlingsrommet i lokal arealforvaltning. Og til å utfordre Statsforvalteren der lokale interesser bør komme først. Lokaldemokratiet skal utvikle lokalsamfunn. Og husk; Statsforvalteren er ingen Gud.

For mange år siden sa en politiker i kommunestyret noe sånt som at det verste en som eide en attraktiv eiendom kunne eie var en attraktiv eiendom, - for da fikk han ikke lov til å utvikle den. Mange utviklere og grunneiere opplever det nok slik. Ikke bare fordi de ikke får det som de vil, men også på grunn av møtet med byråkratiet og særlig statsforvaltningen.

Arealsaker bør ofte snus på mange ganger. Allmenhetens interesser og muligheter til ferdsel kan faktisk også forsterkes med en proaktiv arealforvaltning. Ta området Nærøystein i Nærøysund som eksempel. Her har lokale grunneiere over år utviklet en av de mest attraktive hytteområdene i kommunen. Og boligtomter. Samlet har dette gitt sju nye heimer og 20 hytter, med ytterligere ti i emning. Grenda Nærøystein vokser med «presedens». Ikke feil for kysten det.

I dag brukes området aktivt av barnehager, skoler og folk uten tilknytning i området. Så med nedbyggingen som ville «ødelegge» allmenhetens ferdsel i følge forvaltningsmyndigheten gjennom mange runder, har dette tvert imot økt allmenhetens tilgang til sjøen og sjønære aktiviteter betraktelig. Verken inngrep, båthavner og bygging er ensbetydende med begrensing for folk flest.

Kulturmiljøer med kulturarv har også en tendens til å skulle bli overbeskyttet mot inngrep. Osteklokkementaliteten har ofte forhindret utvikling og fått områder til å fremstå som museer framfor levende landskap. Vern er viktig, men i mange sammenhenger vil muligheten for utvikling av kulturmiljøene kunne bidra til økt aktivitet. Noe som gir inntekt og som igjen gjør det mulig å ta vare på kulturarven. Disse sammenhengen må kommune og stat se.

I Nærøysund har vi et flott kulturmiljø i Risværet som var et velkjent handelssted langs leia i århundrer. Tiår med forfall levnet bare skygger av to hus tilbake før private kjøpte og bygde en kystperle. Ikke alt er originalt og slik det kanskje var. Men helheten av tiltakene viderefører en viktig lokalhistorie som ellers ville vært glemt. Forvaltningen har ikke trengt å synes veldig om omfanget av utbyggingen, - men resultatet skapte en kulturhistorisk ny attraksjon i regionen. Ikke akkurat feil for kysten det heller.

Mange ungdommers bolyst ved sjøen og på egen heimplass kan raskt knuses med henvisning til å fortette seg i «allerede etablerte boligområder». Der kan de få bo på akkurat samme måten som man bor i ethvert tettsted eller by. Velkommen heim til uante muligheter, roper distriktene.

Jeg tror på at naturens ressurser i hovedsak forvaltes best av oss som lokalt bruker den. Så skal selvsagt lover og regler ivareta storsamfunnets interesser. Men kulturlandskap, landbruksinteresser og havbruksnæring blir ikke skjøttet, pleid og utviklet av verken VisitNorway eller byråkratiet.

Arealer er og vil bli et knapphetsgode og nedbygging av natur- og fellesverdier er ingen menneskerett. Utvalgt uberørt natur skal vernes og matjorda sikres. Lokalpolitikere har et ansvar for å påse at fellesskapets interesser i mange sammenhenger må trumfe særinteresser. Poenget er at lokalpolitikere må bruke forvaltningens kompetanse riktig og stille spørsmål, sette seg inn i mulighetsrommet og stå opp for den lokale selvråderetten.

Så til lokalpolitikere som skal behandle kommende arealplan i Nærøysund, - bruk innspillene dere har fått og handlingsrommet!