Nå må vi fortsette å ro mot nye mål

Lørdag var det slutt for Norges VM-eventyr. Drømmen brast da England trakk det lengste strået i en kamp som i ettertid har satt sinnene i kok. Den diskusjonen skal jeg la ligge. Men det er lett å forstå frustrasjonen hos alle som fulgte oppgjøret.

Skuffelsen var til å ta og føle på. Tårene rant hos spillerne, og kanskje aller mest hos keeper Ørjan Nyland, som gjennom mesterskapet har vært en bauta og en av de viktigste grunnene til at Norge kom så langt. Han bebreidet seg selv, men jeg tror det er ingen som bebreider han.

Likevel er det ikke nederlaget jeg kommer til å huske. Jeg kommer til å huske alt det andre.

Da Erling Braut Haaland sa at dette mesterskapet kom til å forandre Norge for all ettertid, tenkte jeg først at det var store ord. Nå tror jeg faktisk han kan få rett.

For når opplevde vi sist at et helt land var så samlet? Små og store, unge og eldre, folk i bygd og by har rodd og heiet. De har heklet luer, laget supporterutstyr og samlet naboer, venner, familie og mennesker de knapt kjente foran TV-skjermene.

Bestemor på 80 har sittet side om side med barnebarnet på ti. Ikke fordi begge nødvendigvis elsker fotball, men fordi de delte spenningen og gleden.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke er blant dem som ser fotball hver helg. Likevel har jeg sittet timevis foran TV-en. Jeg har fulgt studiosendinger, lest analyser fra aviser både i Norge og utlandet og tatt meg selv i å rope høyt når Norge har scoret. Det hadde jeg aldri trodd.

Vi har også blitt kjent med et landslag som framstår som mer enn dyktige fotballspillere. De har vist ydmykhet, samhold og respekt – både på og utenfor banen.

Og så var det supporterne.

Den norske roingen ble lagt merke til langt utenfor landets grenser. Det som startet som en enkel idé, utviklet seg til et symbol på fellesskap. Et helt folk rodde i takt, og det ble lagt merke til også ute i den store verden. Mange rodde sammen med oss.

Kanskje er det nettopp det vi skal ta med oss videre.

For vi trenger fellesskapet. Vi trenger å stå sammen, heie på hverandre og løfte hverandre fram – også når fotballfesten er over. I en tid preget av uro og usikkerhet har dette mesterskapet gitt oss noe mange av oss har savnet: et felles øyeblikk av glede.

Så la oss ikke legge årene fra oss.

La oss fortsette å ro mot nye mål.

Og til landslagsgutta: Dere reiser hjem uten VM-pokalen. Men dere reiser også hjem med noe ingen kan ta fra dere – takknemligheten fra et helt fotballglad Norge.