Når prinsipp trumfer fornuft

I Norge mangler 200.000 innbyggere fastlege, og legemangelen er skrikende på de fleste områder. Myndighetene på sin side nekter å godkjenne praksisen til norske leger med utdannelse i Danmark. På rus- og psykiatrifeltet er det gigantbehov for opptrapping av behandlingstilbud. Men de samme myndighetene kveler private tilbud innen sektoren. Samtidig som de ser på at det er brukt en milliard på Helseplattformen. Som kan bli droppet.

Vi har ganske sikkert et helsevesen i det øverste sjiktet internasjonalt. Jeg har selv hatt anledning til å teste sykehuslivet i flere måneder, og mye har vært meget bra. Så glipper det innimellom med tabber og systemsvikt. Men de alvorligste forholdene ser vi i den overordnede ledelsen av vårt helsevesen, som jeg beskrev innledningsvis. Her er mye tydeligvis riv, ruskende galt. Og dessverre ser det ut til at dagens regjering bare sørger for at ting blir verre.

Okei, det er Helsedirektoratet som ikke vil godkjenne praksisen til norske leger som er utdannet i Danmark, noe som medfører at unge, flinke leger heller velger å bli i nabolandet vårt. Selv ønsker de å praktisere sine kunnskaper i sitt eget land, og legemangelen har vi hatt i årevis. Og denne litt absurde situasjonen var sikkert like ille under den forrige regjeringen. Uansett må de styrende politikerne ordne opp i dette og instruere direktoratet umiddelbart!

Jeg skjønner jo at dagens posisjonspartier på Storting og i regjering prinsipielt er imot stort sett alle private helsetjenester. Og jeg er enig i at ikke absolutt alt kan og bør privatiseres. I grisgrendte strøk er det vanskelig å konkurranseutsette for eksempel sykehjemstilbudet. I større byer kan det vel ikke være noe problem om brukerne har mulighet til noen valg av sykehjemsplass for seg selv. Så vidt jeg har lest, så er ofte brukerne og pårørende ved private institusjoner godt fornøyde med tilbudene. Det samme ser vi ved mange offentlige sykehjem, folk er fornøyde. Og det er jo en vinn-vinn-situasjon for brukerne å kunne velge mellom gode tilbud.

Regjering etter regjering har i årtier lovet at det nå skal satses mye mer på rus og psykiatri. Det har tydeligvis vært tomme løfter. I samme periode er det bygd opp private behandlingstilbud, som har høstet stor kompetanse og hjulpet titusener av mennesker. Blant annet ved Vangseter har folk i 36 år fått behandling for alkohol- og medikamentavhengighet. Ut fra ideologi avviklet regjeringen fritt behandlingsvalg, uten å erstatte ordningen med anbud, en overgangsordning eller andre løsninger. Resultatet er at ingen nye pasienter har kunnet bli henvist til Vangseter i år og tilbudet legges ned.

Lekværingen Bjørn Sigurd Larsen hadde nettopp et glimrende debattinnlegg om hvordan praktiske politikere i regjering og storting i sin tid klarte å fikse barnehagereformen, og det ved hjelp av private barnehagetilbud. Her stod motpolene Kristin Halvorsen fra SV og Siv Jenssen fra Frp sammen for at landet skulle oppnå full barnehagedekning. Det lot seg altså gjøre ved at offentlige og private tilbud sammen kunne gi brukerne et fleksibelt og godt barnehagetilbud for ungene sine.

Jeg sliter med å forstå hvorfor ikke den samme modellen kan være løsningen innen helsevesenet. Så lenge alle behandlingstilbud legges under samme regel- og kontrollregimet, så spiller det vel ikke noen rolle om legen eller sykepleieren lønnes privat eller av det offentlige. Kvaliteten på helsetilbudene vil variere, uansett om det er et privat eller offentlig tilbud. Det ser vi jo stadig eksempler på i media.

Nå vil forsvarerne av ideologien om bare offentlige tilbud gjerne snakke hånende «velferdsprofitører», og at ingen skal tjene penger på syke og svake mennesker eller barn. Hvordan i all verden har vi klart å skape en velferdssamfunn med trygge og gode boliger, sikrere og bedre biler og båter, næringsrik og sunn og god mat uten pionerer som tar risiko, satser og bygger landet? Og selvsagt for å tjene penger.

Dessuten er nok det store flertall enige i at konkurranse skjerper mennesket og gir bedre resultater. Det samme vil jeg tro er tilfellet om offentlige og private aktører jobber side om side med sine tilbud til befolkningen. Målet for alle er vel å gi det beste helsetilbudet, den beste alderdommen eller den tryggeste og beste barnehagen for brukerne. Barnehageforliket er et glimrende eksempel på hva som kan løses sammen av private og offentlige aktører.

Og om noen private aktører tjener en ekstra slant ved å ta risikoen med å skape arbeidsplasser i distriktene og gode servicetilbud i lokalsamfunnet, så er det vel verdt det. «Profitører» er et svært negativt ladet ord som blant annet ble brukt om de som skodde seg selv under krigen. Og det passer svært dårlig til alle de ærlige menneskene som bruker av seg selv, skaper og hjelper andre. Å klage på at noen av dem tjener penger, ser jeg mer på som ren misunnelse.