Når subsidier fra Staten ikke når fram til bilistene

Staten bruker store summer på å subsidiere bensin og diesel for å lette byrden for bilistene og næringslivet. Likevel opplever mange at prisene ved pumpa knapt rikker seg, selv når støtten øker. Det som skulle være et tiltak for å redusere kostnadene for folk flest, ender i stedet at bensinstasjonene tjener mer per solgte liter enn før.

Dette skjer i et marked der noen få aktører dominerer, og der konkurransen i praksis er langt svakere enn den ser ut på papiret.

Når prisene hopper opp og ned etter et fast mønster uavhengig av reelle kostnadsendringer, blir det tydelig at dagens modell ikke fungerer etter hensikten. Staten gir støtte, men kundene får ikke gevinsten. Det er et politisk problem, men også et markedsproblem. Så lenge aktørene ikke presses til å sette prisene i tråd med kostnadene, vil deler av subsidiene fortsette å forsvinne inn i økte fortjenester til bensinstasjonene.

Et alternativ som ofte nevnes, er at staten kunne gitt tilskuddet direkte til bensinstasjonene, men med en klar forutsetning: pumpeprisen skal alltid være redusert tilsvarende støtten. Hvis råoljeprisen stiger, øker støtten. Hvis den faller, reduseres den. Kundene skal uansett betale en pris som er lik markedsprisen minus statens bidrag. En slik modell ville gjort det langt vanskeligere for stasjonene å bruke støtten til å dekke sine egne kostnader.

Motargumentene vil da sikkert handle om kontroll og risikoen for at staten i praksis blir en prisregulator. Men realiteten er at staten allerede bruker betydelige midler uten å sikre at pengene faktisk når fram til dem de er ment for.

Da er det rimelig å spørre om en enklere og mer åpen ordning ville virke bedre.

Det handler ikke om å detaljstyre markedet, men om å sørge for at offentlige midler brukes på en måte som faktisk gir den tilsiktede samfunnsnytten. Når dagens ordning i praksis subsidierer marginer i stedet for mobilitet, er det på tide å diskutere alternativer som gir større treffsikkerhet og mer åpenhet.