Når vinteren kommer, må også staten være til stede

De siste ukene har trafikkulykkene i Trøndelag skutt i været. Politiet sender klare meldinger ut til bilistene og ber oss alle skjerpe oss. Det er et helt nødvendig budskap for ja, hver og en av oss har et ansvar bak rattet. Men det er ikke hele historien. Trafikksikkerhet handler også om politiske prioriteringer, og det er her problemet ligger: Vi har vinter i Norge, men vi har ikke lenger et system som er rustet for vinter.

Politiet forteller om utallige biler i grøfta, trailere på tvers og ulykker som kunne vært unngått. Likevel drives debatten stadig inn på bilistenes vurderingsevne, som om det er der hovedfeilen ligger. Men selv den mest erfarne sjåfør er prisgitt en ting: veinettet. Når veiene er glaserte, dårlig strødde å for sent brøytet, hjelper det lite med forsiktighet. Da er risikoen der uansett.

Dette er ikke noe nytt. I Namdalen ser vi det hver vinter: Strøing skjer nesten bare i svinger og inn mot rundkjøringer, mens lange strekninger forblir glatte og farlige. Brøyting må prioriteres bort fordi budsjettet ikke strekker til, og veier blir liggende uforsvarlig lenge uten tiltak. Alt dette mens vi bor i et land som sender milliarder av kroner til ulike internasjonale formål hvert år, men der kommuner og fylkeskommuner må snu på hver krone for å holde veiene våre åpne.

Og dette er ikke bare et lokalt inntrykk det er dokumentert politikk. Allerede i 2020 løftet FrPs Terje Settenøy saken om bedre vintervedlikehold til fylkestinget. Han foreslo strengere friksjonskrav, noe som ville gjort fylkesveiene tryggere gjennom vintermånedene. Svaret fra fylkesrådmannen var enkelt: Det var for dyrt. 140 millioner kroner var en pris han mente Trøndelag ikke burde betale for økt trafikksikkerhet. Den samme konklusjonen ble trukket igjen og igjen: bedre sikkerhet på veiene var økonomisk uansvarlig.

Dette skjer samtidig som vi opplever rekordmange vogntog som kjører seg fast, utrykningskjøretøy som ikke kommer frem, lokalsamfunn som blir isolert og biler som sklir i grøfta hver eneste dag. Når fylkesadministrasjonen avfeier trafikksikkerhet med at det er “for kostbart”, er det ikke økonomi de prioriterer det er risiko de velger å leve med på våre vegne.

Vi må tørre å stille det viktigste spørsmålet: Hvor mange ulykker, skadde og dødsfall skal vi godta før noen erkjenner at dette ikke lenger handler om komfort, men om liv? Når en tenåring skal kjøre hjem fra trening på speilglatte fylkesveier, når barn sitter i baksetet på vei til skolen, eller når eldre ferdes på veier som ikke lenger er trygge da holder det ikke at politikere sier at «det er for dyrt» å gjøre noe med forholdene. Det er et svik mot innbyggerne.

Brøytemannskapene gjør en formidabel jobb, og de skal ha all den ros de kan få. Problemet er ikke deres innsats, men at de ikke har kapasitet, mannskap eller økonomiske rammer som lar dem gjøre jobben slik den burde vært gjort. De kan ikke strø når sandlagrene er tomme. De kan ikke brøyte når de ikke har nok folk. De kan ikke være overalt samtidig når budsjettet er kuttet til beinet. Det er politikk som skaper disse begrensningene ikke været og ikke brøytesjåførene.

Fremskrittspartiet har i en årrekke advart om konsekvensene av å underfinansiere fylkesveiene. Når andre partier sier at strengere krav til vedlikehold er for dyrt, sier FrP at det som virkelig koster, er ulykkene, livene og tryggheten som går tapt. Vi mener at staten må prioritere innbyggernes sikkerhet først. Det betyr å styrke fylkeskommunenes økonomi, løfte vintervedlikeholdet betydelig og sørge for at veier i distriktene ikke blir stående igjen som glatte, utrygge transportårer vinter etter vinter.

Trygghet på veien skal ikke være et spørsmål om postnummer. Det skal være et nasjonalt ansvar. Og der andre sier nei, der andre mener dette blir «for dyrt», der står FrP fast: Vi er villige til å investere i tryggere veier, bedre beredskap og et vintervedlikehold som faktisk holder norsk standard i et norsk klima.

For det er en ting som er sikkert: Det er ikke tryggheten som er for dyr. Det er utryggheten som virkelig koster.

Andreas Lauritz Sørensen

Trøndelag FrP