Nødhjelp vi kan nyte selv

Vi bor midt i Norges kanskje rikeste «matfat», med havbruk, landbruk, fiskerier og jakt på alle kanter rundt oss. Men for oss som innbyggere i matregionen Ytre Namdal er det kul umulig å finne en ferskvaredisk for å plukke ut en bit laks eller lekkert biffkjøtt. Og ja da, jeg erkjenner at jeg tar opp et gedigent i-landsproblem.

Dette er faktisk en «snakkis» blant flere ytternamdalinger i disse dager. Årsaken er selvsagt at vi nærmer oss skreisesong i ytterdistriktet. Viknafisket er vel det mest kjente vinterfisket etter lofotfisket. Men selv om vi drar opp tonnevis av denne havets delikatesse rett utenfor stuedøra vår, så må du enten kjenne fiskere eller ha båt og utstyr selv for å kunne gasse deg i dagfersk skrei, lever og rogn nå for tiden.

Så langt jeg har funnet ut, finnes det trolig bare én en ferskvaredisk mellom Brønnøysund og Verdal. Den ligger i Namsos. Etter at Coop Mega på Rørvik ble til Extra, har ingen av de to byene i ytterdistriktet noe ferskvaretilbud i disken. Heller ikke de mindre dagligvarebutikkene i distriktet kan tilby disk med ferskt kjøtt og fisk i løs vekt. For oss er tradisjonelt varer som laks, fersk hvitfisk, fjellørret, elgkjøtt, ryper og vanlig gårdsmat kortreist mat. Likevel reiser den altså forbi nærbutikkene våre nå.

Dette er langt fra en utvikling bare her hos oss, det samme skjer over hele landet. Du må til storbyene med store, tunge kundegrupper før butikker som Meny og Coop Mega finner lønnsomhet i ferskvaretilbud. Årsaken til utviklinga er, ifølge næringa selv, lønnsomhet og norsk regelverk. Med begrunnelse i matsikkerhet er regelverket slik at holdbarheten til fersk mat er kort. Mye mat – ikke minst varm mat - må derfor kastes, og det betyr også at ferske matvarer får en pris det store publikum ikke er villig til å betale.

At myndighetene gir oss forbrukere matsikkerhet er selvsagt bra. Norske produsenter har også vært dyktige til å etterleve regelverk og forbedre sine prosesser. Samtidig er fokuset stort på matsvinn, miljø og matmangel globalt. Er det mulig å lage et regelverk som er smidigere og tar hensyn til de negative siden ved matsvinnet også? Uten at det går ut over matsikkerheten vår.

Vi har sett noen eksempler på utslag av regelverk som vi «vanlige folk» har vondt for å forstå. På store cruiseskip må enorme mengder fersk mat destrueres daglig på grunn av det strenge regelverket. Cruiserederier har tilbudt å gi denne maten gratis til institusjoner som samler inn og gir mat til fattige og trengende. Og denne gruppen vokser tydeligvis for hver dag. Men her er det visstnok norske tollregler som setter en stopper for det, og enorme mengder verdifull mat må derfor bare skrotes.

Også andre næringer og arbeidsplasser opplever trolig det samme dilemmaet. Jeg tenker på oljeplattformer, hoteller og restauranter, kafeer, kantiner og andre storhusholdninger som må destruere fersk mat og måltider. Noen har avtaler med mottakere av mat til fattige. Hvordan det er med institusjonskjøkken, vet jeg ikke. Men jeg ser for meg at det må gå an å lage regelverk og avtaler med matprodusenter og salgsledd om å levere godkjent, fersk mat som nærmer seg destruksjonsdato til kjøkken ved blant annet helseinstitusjoner. Selvsagt innen kravene til matsikkerhet.

Vi har alle et ansvar for bedre ressursutnyttelse og reduksjon av matsvinn i en verden med nød og fattigdom i mange verdensdeler. Ikke minst har myndighetene et overordnet ansvar for dette. Gjennom offentlige midler og organet Enova støtter myndighetene både private og næringsutøvere til energieffektivisering. Jeg mener problemet med matsvinn og ressursutnyttelse er så viktig at noe tilsvarende burde opprettes for denne samfunnsutfordringa. Myndighetene må utfordres på å tilpasse regelverk og eventuelt gi økonomisk støtte slik at ferske matvarer heller går til gjenbruk enn å bli kastet på dynga.

Om tilpasningene kan føre til at forbrukere også utover i distriktene kan handle ferske matvarer, har vi etablert en vinn-vinn-situasjon. Vi her vil oppleve en forbedring i hverdagen, matsvinnet reduseres og storsamfunnet frigjør ressurser som kan kanaliseres ut i verden der det trengs både midler og mat.

Jeg erkjente innledningsvis at jeg nå tar opp et i-landsproblem. Men dersom vi kan håndtere maten vår på en slik måte at vi selv får en bedre matopplevelse, samtidig som vi kan bedre ressursutnyttelsen globalt, bør vi kunne nyte fersk skrei med god samvittighet. Vi har noen felles naturressurser i rikt monn her til lands, både olje, gass, vann, luft – og fersk fisk.

PS! Dersom en av dagligvarebaronene mot formodning skulle velge å bruke en promille av sine milliardoverskudd på å gi distriktene ferskvaredisker, så får han/hun meg som kunde umiddelbart.