Om naturen, politikere og når fornuften ikke seirer

Naturarealene i Norge og i vårt distrikt skrumper inn, år for år. Da jeg var ung, tenkte jeg at nå må vi mennesker sette bremsene på for å senke tempoet i nedbygging av naturen. Det som slår meg nå, er at tempoet på nedbygging av naturen må ha eskalert de siste 40 årene, i stedet for å begrenses. Dette er «naturloven» med økonomisk vekst. Den økonomiske veksten har vært formidabel i vårt distrikt de siste 40 år.

Både i Norge og ikke minst i vårt distrikt tror jeg utbygging av industriarealer, boligarealer, næringsarealer, hyttefelt osv må ha økt i tempo. I tillegg kommer vindmøller (med blinklys) og veier, mobil-master, skogsbilveier. Og videre skal det gå mot + 1000. Naturen protesterer ikke. Den har ingen stemme. Nesten ingen forsvarer, ingen + 1000 her. Nesten eneste vern er kommunale og statlige planer for hvor og hvor mye natur vi vil ha. Og menneskers og politikeres kloke valg, dag for dag. Det ligger ikke i menneskets natur å begrense oss. Men jeg håper likevel.

I vår fartsblindhet er det vanskelig å tenke på hvordan vi vil at omgivelsene våre er om 50 år, 100 år. Hvis vi ser områdene våre i det lange løp, 50 år tilbake, nå og om 50 år – hvor lite/mye natur bør vi ha her? Som nå? 20% mindre? 40% mindre?

I farta er det naturlig å tenke på det som løpende oppstår av behov for å gi bedrifter og mennesker «arealer». «Jo, men akkurat nå har næringslivet stort behov for nye arealer». Dette prosjektet er fantastisk. Utbyggeres og folks behov for nye hyttefelt må ikke begrenses. Folk og næringsliv må få bygge som de vil. Så stort de vil og så stygt de vil. Hvis næringslivet ønsker stor plass til billig-industribygg i en etasje og stort areal, må de få det. Her i distriktet skal vi ha vekst. Vi skal være positive. Andre deler av Norge kan ha naturen. Jeg mener vi har like stort ansvar for å begrense tap av natur i vår kommune som i andre kommuner og andre land. Jeg tror det er mulig med økonomisk vekst og gode bo-områder, selv om naturen får streng beskyttelse mot anleggsmaskiner.

I Norge og her i distriktet har vi aldri vært så rike som nå. Likevel har vi ikke råd til å la være å si ja til det meste som ønskes bygget. Bygg skal av hensynet til næringslivet bygges så billig som mulig – med stort arealbruk. Hvis investorer ønsker å sprenge ut industriområder til mulig fremtidig bruk, så ja – alltid ja til vekst og utvikling. Mitt inntrykk er i de fleste land jeg har reist i, er mye flinkere enn oss til å begrense arealbruk (og at det som bygges blir pent og har lang levetid – herlig å se).

Skal vi sette et mål her i distriktet på hvor mye natur vi vil at det skal være igjen om 50 år? Og handle ut fra det allerede nå? Til våre barnebarn. Og takke politikere som, til tross for å bli uthengt som å jobbe imot fremskritt og næringsliv, er forsvarere av vårt levemiljø og natur i et langt perspektiv. Det har vi råd til.