Påskekos i «Dødens dal»

Det var Palmesøndag. Familien Rødnes-Øvereng var på hytta. To av familiens medlemmer satt inne og så på TV. En TV som etter flere års kamp fra de to, hadde funnet veien til den solcelledrevne hytta. De to TV-tittende var noe uenige i at deler av påsken skulle tilbringes på ei hytte beliggende noe grisgrendt, uten internett og lignende fasiliteter. Denne uenigheten ble ikke markert med stille protest for å si det sånn, og hytta hadde forlengst blitt døpt «Dødens dal» av de to.

Øverengen og hans frue var i gang med et lite reperasjonsprosjekt etter vinterens herjinger. De skulle, ved hjelp av stropper, reimer, planker og kroppstyngde få en hælvtung landgang i kontakt med brygga igjen. Fruen var glad og stolt over at hun ble ansett som kvalifisert reparasjonshjelp og lovde med ærefrykt i stemmen å adlyde og utføre ordre med den største konsentrasjon og presisjon. Erfaringsvis visste hun at ordrene som kom var korte, konsise og krevde handling tvert.

Det ble litt venting på fruen, mens Øverengen strammet bånd og la til rette for at hun blant annet skulle bidra med sin kroppsvekt ved å stå på en planke. Hun uttrykte frykt for at hun på et vis skulle bli skutt til havs hvis tyngdekraften sviktet, men ble avfeid med et «pøsj».

Etter snart 20 år i Trønderlag var det fortsatt noen preposisjoner hun slet litt med. Disse preposisjonene var i denne settingen her viktige å skjønne og handle raskt etter...

Preposisjonene var «ipoinn» og «åpoinn».

For å gjøre en lang historie kort, så konkluderte Øverengen etter en stund, med at reparasjonsprosjektet skulle utsettes. Han begrunnet det ikke, og fruen ba ikke om noen utdypende forklaring. Men hun ante at det kunne ha en sammenheng med at hun ved et par ganger hadde forvekslet de to vriene preposisjonene noe.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe: sola kunne nytes videre i trygg forvissning om at det hadde ihvertfall ikke stått på at man ikke hadde ville hjulpet til.

Landgang og brygge har i skrivende stund enda ikke møttes, men påsken er lang. Bare det ikke utvikler seg til en påskekrim...

Ha en strålende påske alle Ytringens lesere, enten dere er ipoinn, åpoinn eller midt imellom!

Lise Marit Rødnes