RO RO - Vi trenger å ro mer sammen

Det snakkes under VM i fotball at vi skal ro sammen, dette gjekk bra under VM som mere samhold. Det høres og ser enkelt ut, men spørsmålet er hvorfor vi ikke gjør det i hverdagen og ellers i livet?

Hvorfor velger mennesker krig, ødeleggelse og frykt når vi faktisk har evnen til samarbeid, omtanke og fellesskap? Vi vet at mennesker kan vise varme og omsorg. Vi vet også at mennesker kan slå, true og rive ned. Begge deler ligger i oss, men det ene må læres og det andre må holdes igjen.

Barn kommer ikke til verden med ferdige holdninger. De lærer av voksne. De lærer av blikk, tonefall, grenser og måten vi behandler hverandre på.

Medfølelse og omsorg er ikke medfødt, det må læres og det starter i barnehagen, også videre på skolen.

Norge liker å snakke om av vi har høy sosial tillit og lav vold. Det er et resultat av mange år med arbeid i skoler, kommuner, politi, barnevern og i vanlige nabolag. Når noen her svikter, står vi igjen med konsekvensene, barna som faller utenfor, familier som mister fotfestet i livet, og ungdommene som har tatt feil valg. Offentlig ansvar forsvinner ofte i politiske komiteer, utvalg og partier. Når noe går galt, peker alle på hverandre. Dermed blir det ingen som må stå i det.

Hvis vi virkelig mener at vi skal ro sammen, må vi begynne der det betyr noe, i oppdragelsen av barn, i måten vi snakker til hverandre, og i kravene vi stiller til politikerne. Det er vi voksne som viser barna hvordan vi løser konflikter uten å ødelegge.

Vi trenger å ro. Vi trenger å ro mere sammen.

Vi ser og hører om statsledere som bomber byer, driver millioner på flukt og ødelegger hele regioner, der makt og posisjon blir viktigere enn menneskeliv.

Den gamle tankegangen i vikingtiden lever fortsatt - en leder som føler seg truet, eller som vil vise styrke, bruker våpen for å sikre sin plass. Forskjellen er at dagens ledere har droner, propagandaapparater og våpen som kan utslette en by på minutter. Avstanden mellom beslutning og konsekvens er blitt så stor at den gjør ondskapen mulig. Den som trykker på knappen, ser aldri ansiktet til den som rammes.

Norge et land som liker å se seg selv som fredsnasjon, men som samtidig er tett vevd inn i krigsmaskineriet. Vi er med i NATO. Vi selger våpen. Vi sender støtte til land i krig. Vi bygger opp militær kapasitet. Vi deltar i operasjoner som skaper konflikt i andre land.

Norsk forsvarsindustri vokser. Den er ikke på nivå med stormaktene, men den er stor nok til å påvirke politiske beslutninger. Når våpenproduksjon gir arbeidsplasser og inntekter, blir det vanskelig å si nei.

Vi liker å tro at vi lever i en tid der menneskeheten har lært av alle historiene. Vi har sett nok ruiner, nok massegraver og nok mennesker på flukt til at det burde være umulig å gjenta de samme feilene.

Jeg tror vi trenger å ro mere sammen. RO RO