Sommerferiens gleder er ikke for alle, bare for dem som har råd til det

Sommerferien er her igjen til glede for de fleste, men til kjedsomhet og skuffelse for andre.

Sommeren skal gi ro i kroppen og tankene, med opplevelser, lek og moro.

Det gjør noe med et barn å se klassekamerater reise bort på sydenturer, på hytta eller på fjellturer mens de selv blir igjen. Det gjør noe med barn og ungdommer å følge med kompiser og venner som sender bilder og legger ut de i media av is-spising, bading og latter fra feriesteder - og kjenne på at man ikke er en del av det. Jeg tror ikke det er misunnelse, men en følelse av å stå på utsiden av fellesskapet. Den følelsen slipper ikke taket når skolen starter igjen, den blir med videre da kammerater spør - hvor har du har vert i ferien?

Forskning viser at fattigdom ikke bare rammer det materielle – det setter også dype spor i barns selvfølelse, sosiale liv og muligheter for utvikling. Følelsen av å være fattig, glemt eller oversett kan bli en byrde de bærer med seg inn i voksenlivet.

Barn trenger ikke bare mat, men også opplevelser, fellesskap og trygghet. Det handler om å få delta, å føle seg verdsatt og sett, og vite at de hører til, og har en plass både i kameratflokken og i fellesskapet.

Sommerferien skal ikke være en test på foreldrenes størrelse på lommeboken. Den skal være en tid der barn får delta, leke og kjenne at de betyr noe. For sommerens glede skal være for alle, ikke bare for dem som har råd. Derfor må samfunnet sørge for at ingen barn i Norge gruer seg til sommeren.

Norge bruker store summer på internasjonale tiltak. Hvorfor klarer vi ikke å sikre at barn her hjemme får en sommer som ikke skaper skam og utenforskap? Handler det ikke også om at et rikt land som Norge også har et ansvar for egne barn?

Norge bidrar med 60 milliarder årlig til bistand, klimatiltak, migrasjon og internasjonale FN-innsatser, det må da også finnes penger til sommeraktiviteter til Norske barn som ikke får oppleve sommerferien slik klassekameratene gjør?

Kommunene må prioritere gratis eller rimelige ferieaktiviteter for barn som ellers ville stått uten tilbud.

Det er i underkant av en million barn under 15 år i Norge, av de lever 10% under fattigdomsgrensen, det er noe å tenke over både for politikere og lokalsamfunnet.