Sterke kvinner tar kampen for oss

På kvinnedagen liker vi å hylle sterke kinner, selv om historieskriverne i stor grad har gjemt eller glemt denne halvparten av verdens befolkning. Vår egen lokalhistorie er full at dyktige og dristige kvinneskikkelser. Kystlegenden Sjø-Sara er hentet fram, men dessverre er monumentet bortgjemt for oss som kjenner fortellingen om denne djerve ytternamdalingen. Heldigvis fører andre kvinner arven etter Sjø-Sara videre, både lokalt og nasjonalt.

Torleif Flosands flotte statue av Sara Olsdatter har fått sin plassering ved skipsleia, men jeg er usikker på hvor mange av de sjøfarende som aner hvilken kvinne som har fått denne æren. Vi fastboende kjenner – eller bør kjenne – historien om Foldereid-jenta, som ble en legende blant de dristige og driftige fiskerne i og rundt Gjæslingan. «Sjysara», som viknaværinger sier, var fisker og høvedskvinne blant høvedsmenn, men ikke minst ble den djerve kvinnen kjent som frivillig los og livredder i det værharde farvannet rundt Sør-Gjæslingan.

Vi har et nasjonalt kystkultursenter i Rørvik. Sjø-Sara burde etter min mening stått på kaia der og voktet over kystkulturen.

Jeg tenker på at det fortsatt dukker opp «Sjysara-skikkelser» midt blant oss. Djerve kvinner som våger å være los eller vise veg for å hjelpe oss til en bedre tilværelse og dermed et bedre liv. Ferskest i minnet er de to sykepleierne Linda Hellesø og Svanhild Furre Johansen. De to våget å stikke hodene fram da ni sykepleiere sendte varsling rundt kritikkverdige og uverdige forhold ved bo- og behandlingssenteret på Kolvereid.

Ikke minst bøyer jeg meg i støvet for unge Svanhild, som stilte opp på direkte-TV i statskanalen NRK og tok kampen på vegne av pasienter, pårørende og fortvilt helsepersonell i tusentall. Både kommunen og staten burde hver 8. mars hedre tøffe kvinner som Svanhild med en ministatuett av Sjø-Sara, symbolet på kvinnene som våger der menn tier.

Linda og Svanhild har sine medsøstre i tøffe kvinner også nasjonalt. Nylig kunne vi i riksmedia følge 25 år gamle Silje Falmår, som varslet om mobbing og seksuell trakassering i forsvaret. Hun talte de høyt rangerte forsvarstoppene med dekorerte brystkasser midt imot. Vi fikk se at brystkassa kan være helt fri for medaljer og dekorasjoner, mens mennesket bak virkelig har mot i brystet.

Det er modig som norsk soldat å reise ut for å møte og bekjempe terrorister og geriljagrupper i krigsherjede nasjoner rundt om i verden. Jeg vil hevde det er minst like modig å reise seg på vegne av andre for å bekjempe uverdig menneskebehandling og uholdbare arbeidsforhold i etablerte, offentlige institusjoner og etater. Ofte møter varslerne tungrodde, trauste og innarbeidede rutiner og ledere som er mest vant med at underordnede og «folk på gulvet» bukker, takker og holder kjeft. Den som våger å ta opp problemer eller foreslår forbedringer, blir gjerne møtte med taushet, utfrysing eller i verste fall represalier og hevnaksjoner fra overordnede.

Det er fullt forståelig at arbeidstakere kvier seg for å ta opp kritikk eller varsle slik varslerne mange steder behandles. I jobben min som journalist har jeg møtt mange som ønsker å varsle, men få våger. Felles for henvendelsene jeg har fått er imidlertid at all kritikk bunner i ønske om å forbedre forhold. Aldri er det snakk om at noen vil ramme ledere eller kolleger. Derfor er det litt rart at ledere ofte reagerer negativt og føler varsleren er «ute etter dem» personlig.

Samtidig er det liten tvil kunnskapen om at varslingsinstituttet blant ledere er for dårlig. Ut fra lovverket skal en varsler være trygg og ikke frykte represalier. Dette skriver Arbeidstilsynet om varsling: «Ytringsfrihet og varsling er nært beslektet. Varslingsregelverket skal bidra til et godt og konstruktivt ytringsklima der arbeidstakere kan si ifra og ytre seg kritisk uten å risikere noen form for straff eller negative reaksjoner.

Varsling har stor verdi for arbeidsplassen og samfunnet, siden det handler om at arbeidstakere som kjenner virksomheten godt, sier ifra om kritikkverdige forhold på sin egen arbeidsplass. Dermed kan god takhøyde for varsling også bidra til å forebygge nye kritikkverdige forhold.»

Én ting er å akseptere varselet, en annen sak er hvordan det blir behandlet. Hvis et varsel koker bort i gruppearbeid eller møter og stanser der, er varsleren like langt. Da må vegen videre gå direkte til Statsforvalteren i fylket, slik det ble gjort i Nærøysund.

Egentlig har vi alle et ansvar for å reagere når noe åpenbart er galt, men jeg skjønner når frykten rår mest. Men det aller farligste for et samfunn er at frykt gir likegyldighet. Jeg tror ikke varslingsinstituttet står sterkt i Putins rike. Og vi liker vel ikke å sammenligne oss med det landet?