Styggen på ryggen

Trenger vi kriser for å vise omsorg og solidaritet for at vi skal vise den beste siden av oss for andre mennesker? Jeg tror at Egoet kan ha fått seg en knekk nå om dagen og at mange har fått følelsen av at styggen er på ryggen. Jeg reagerer på at samfunnet og media ser ut til å «fyre opp» under folks økende frykt. Barn kan bli «fôret» med voksnes bekymringer. I tillegg får vi alle verdens kriger, naturkatastrofer, drap og terror direkte levert uten filter gjennom mediene. Det er naturlig å bli redd. Men noen ganger biter angsten seg fast som nå i disse koronatider, og jeg tenker: Hvor galt kan dette egentlig gå?

Styresmakter og helsemyndigheter appellerer til vår dugnadsånd som i dag er litt på defensiven. Vi vil ikke alltid stille opp uten at vi i en eller annen grad får betalt for det, eller at det gagner oss selv. Det er i det hele tatt blitt så som så med å yte det lille ekstra til fellesskapet.

Men mennesker har alltid holdt sammen, delt på ressurser og slåss for å overleve og få en bedre tilværelse. I familien og i lokalsamfunnet har folk holdt sammen i tykt og tynt.

Denne kampen er ikke en klassekamp for enkelte grupper i samfunnet, men mere på etiske verdier knyttet til menneskeverdet.

Jeg tror at denne krise vil endre oss for alltid og jeg håper at det vil gå bra med oss alle. Jeg ønsker at vi skal komme ut av krisen med ny kunnskap og erfaringer som gjør livet og arbeidslivet vårt bedre

Kanskje er denne krisen starten på noe nytt og bedre for oss alle i verden, en verden og et samfunn der forsakelser og nøkternhet blir mere normalt, og at samhold gir oss alle en bedre mulighet i hverdagen.