- Tidener inne for en dugnad for hverandre

På et venterom sitter en ungdom som har ventet i flere måneder på hjelp for depresjon. Samtidig går mange rundt med en følelse av å stå alene når de strever med psyken. Vi lever i en tid der psykisk uhelse er en voksende utfordring. Mellom én av seks og én av fire av oss vil oppfylle kriteriene for en psykisk lidelse i løpet av et år. Tall fra offentlige helsemyndigheter viser lange ventetider i psykisk helsevern og et system som strever med å møte behovene.

Mens vi diskuterer årsaker og peker på politikere, helseforetak eller enkeltindivider, må vi ikke overse én enkel sannhet: Mange mennesker har det såpass vanskelig at de søker hjelp – men «hjelpen» de trenger, innebærer også ofte noe mer grunnleggende enn behandling.

Som behandler møter jeg både unge og voksne som strever. Felles for dem er dessverre ofte følelsen av at menneskene rundt dem ikke helt forstår hvordan de har det. Mange beskriver en særskilt og smertefull ensomhet, hvor velmenende kommentarer som «du må slutte å tenke så mye på det» eller «du må bare komme deg ut», treffer feil. En del beskriver også en virkelighet der de rundt trekker seg unna når de deler hva de strever med. Slike utsagn og opplevelser kan oppleves som bagatellisering av smerten og avvisning, og kan bidra til at personen føler seg enda mer isolert.

For noen blir dette et dobbelt nederlag: De må både kjempe sin egen indre kamp og håndtere opplevelsen av ikke å bli sett eller å bli avvist. Denne kombinasjonen kan føre til at de trekker seg tilbake, slutter å dele hvordan de har det – og dermed forverres tilstanden ytterligere.

Mange av oss har nok med å håndtere vår egen hverdag, og det er forståelig. Men kanskje ligger noe av problemet nettopp der? At vi ikke helt har kapasiteten til å være der for hverandre? Det blir i så fall en negativ spiral.

Det å møte et annet menneske på en måte som er til hjelp, betyr at vi må våge å kjenne på smerten selv. Vi må tåle å dvele ved det som gjør vondt sammen med den andre – anerkjenne det, uten å forsøke å fjerne det. Klarer vi dette, er sannsynligheten stor for at den andre vil føle seg mindre alene. Trekker vi oss unna, øker risikoen for at personen føler seg avvist og får det verre. På denne måten er vi alle ansvarlige for hverandres psykiske helse.

Forskning viser at relasjonen mellom pasient og behandler er en vesentlig faktor for et vellykket terapiforløp, og at denne relasjonen ofte er viktigere enn hvilken metode som brukes. Den gode relasjonen kan i seg selv ha en helbredende effekt. I bunnen av en slik relasjon ligger en genuin interesse for å se og anerkjenne den andres opplevelse av sitt eget liv. Det fine med dette er at man ikke trenger å være psykolog for å skape en slik relasjon – det er noe vi alle kan tilby hverandre.

Vi lever i en tid preget av kriger, naturkatastrofer og sosiale ulikheter. Det er lett å bli individualistisk i møte med en verden som føles uoversiktlig og utfordrende. Men kanskje er det akkurat nå vi burde øve oss på raushet – raushet for at vi ser og opplever ting ulikt, raushet for de som uttrykker seg annerledes, og raushet for menneskers ulike måter å håndtere smerte på.

Når vi møter mennesker som fremstår som på forskjellig vis uttrykker at de strever, bør vi prøve å spørre oss: Hva ligger bak? Kanskje er det at noen deler for ukritisk fra privatlivet sitt et rop om at de mangler noen nære å dele med? Kanskje er arroganse et skjold mot en vond usikkerhet? Kanskje den som alltid trekker seg unna, egentlig kjemper med sosial angst? Eller kanskje selvopptattheten og problemfokuset handler om at det er vanskelig å fokusere på noe annet når noe gjør vondt?

Som behandler har jeg lært å utforske mine egne fordommer, og ofte oppdager jeg at de ikke stemmer. Bak ulike uttrykk finner jeg som regel et dypt ønske om å bli sett og inkludert. Å se og møte dette behovet er i mine øyne kjernen i raushet.

Forebygging av psykisk uhelse er komplekst, men én ting går igjen: menneskets behov for tilhørighet. Fra barnehagen til pensjonisttilværelsen er følelsen av tilhørighet avgjørende for å skape trygghet, støtte og mening i livet. Når mennesker føler seg som en del av et fellesskap, reduseres risikoen for psykiske helseplager. Denne følelsen av fellesskap er noe vi alle kan bidra til – gjennom små, men viktige handlinger.

Jeg mener tiden er inne for en dugnad for hverandre, hvor vi aktivt jobber for å skape en kultur av empati, åpenhet og raushet. Det kan være så enkelt som et vennlig blikk til en kollega som ser ut til å ha en tung dag. En tekstmelding til en venn eller bekjent som har trukket seg unna. En samtale med ungdommen i huset der vi virkelig lytter. Eller å gi litt ekstra rom til noen som deler ukritisk fordi de ikke har andre steder å vende seg.

Disse små handlingene kan ha enorme ringvirkninger. De kan redusere skam, styrke tilhørighet og kanskje til og med forebygge alvorlige psykiske problemer før de får feste.

Selvfølgelig må vi stille krav til at helsevesenet møter samfunnets behov. Men vi må også se på hva vi som medmennesker kan gjøre. Vi kan alle bidra til å skape et samfunn der ingen trenger å stå alene når de har det vanskelig.

Gjennom raushet og varme kan vi bygge en mer inkluderende kultur der vi løfter verdien av gode menneskemøter. Sammen kan vi skape et samfunn der færre behøver å søke hjelp for plager med sin psykiske helse.