Trå varsomt der du går

Norges første «vindmøllepark» ble etablert på Husfjellet, Ytre Vikna, i 1991.

Det var til sammen fem vindturbiner, og i 2011 hadde de nådd sin tekniske levetid på 20 år.

Turbinene ble demontert/revet i 2015.

26. april 2020, cirka fem år etter demonteringen/rivingen, dro vi (min mor, mine to barn og jeg) på søndagstur opp til denne nedlagte «vindmølleparken» - etter tilfeldig oppfordring fra min datter.

Vel 65 meter utenfor det nordligste turbinområdet, oppdaget min mor noen rare guloransje biter i en vannpytt på berget. Først avfeide vi det til å være fiskebein, eller annen type levninger, men vi så fort at disse bitene var å finne i omtrent enhver liten pytt - og at det slett ikke var av organisk materiale.

Vi begynte å plukke, barna bidro ivrig på eget initiativ, og vi oppdaget raskt at det befant seg mengder både av dette, glassfiberbiter og andre turbinrester rundt i vegetasjonen. Barna var faktisk de første til å oppdage at hele grusområdet der turbinen hadde stått var mettet med disse turbinrestene.

Den største biten vi fant av slik guloransje hardplast-lignende materiale var omtrent på størrelse med et DVD-cover, og cirka samme tykkelse. Mange av bitene var festet til glassfiber, noe som gjør at jeg antar at dette hovedsakelig stammer fra rotorbladene.

Å skulle få ryddet alt innså vi uansett til å være et håpløst prosjekt, men vi valgte å sondere og plukke litt fra hvert av de fem turbinområdene.

Posen ble raskt fylt til randen, små og store hender ømme av glassfiber (hadde ikke tatt med arbeidshansker) og barnas tålmodighet brukt opp.

Jeg har nå hatt tre små «rydde-og-sonderings-økter» oppe på Husfjellet, hver gang med minst et ekstra par «plukke-hender» og «sonderings-øyne».

Under siste økt fikk vi stadfestet at turbinrestene er å finne på minst 80 meters radius ut fra turbinområdet.

Etter fem år har vegetasjonen rukket å dekke til mye, å skulle få fjernet alle restene ville sannsynligvis bety å måtte flekke vekk mose og lyng med mer.

Et par-tre lette spadetak i grusen var dessuten nok til å bekrefte at mye også ligger gjemt under overflaten på samtlige turbinområder.

Turbinene som stod på Husfjellet var temmelig små i forhold til de som oppføres og står oppført nå i dag. En av turbinene hadde navhøyde på 30 meter.

Namdalsavisa postet på facebook, 27. februar 2019, en video som viste riving av turbin på Hundhammerfjellet; fundamentet ble sprengt, deretter lot de tyngdekraften hjelpe til med å «legge turbinen i bakken». Hvis turbinene på Husfjellet ble revet på tilsvarende vis, så forklarer dette i seg selv hvorfor det befinner seg så mye avfall spredt rundt i terrenget.

Det skal etter sigende være høy gjennvinningsverdi på materialene i en vindturbin. Men hvordan skal det kunne gjenvinnes dersom det sprenges/knuses i småbiter og etterlates i naturen?

Fra NTE’s konsesjonssøknad for videre drift på Husfjellet, anno 2011;

«Materiellet fra vindturbinene har en økonomisk verdi og det vil først bli avklart hvordan avfallet skal håndteres i forbindelse med detaljplanleggingen. Det forutsettes at alt materiale i vindturbinene, interne kabler og tilhørende utstyr fjernes.»

Ledning og kabelrester var også å finne «gjenglemt» der oppe, samt mye rester av fundament med mer.

Det kunne være interessant å ta en del jordprøver, teste grunnvannet og gjøre andre utredninger der oppe.

Fjellet er fortsatt beiteområde for tamrein.

Annet dyreliv; elg, fugl, rev, rådyr… Hvordan påvirkes de?

Det kan umulig være særlig godt, mildt sagt, å stikke mulen eller poten borti alt glassfiberet, for å nevne noe.