Våre herlige læremestre om livet

En venn jeg hadde for lenge siden lærte meg mer om menneskene og livet enn andre. Han viste meg betydningen av vennskap, han lærte meg viktigheten av å dele sorg og glede og han viste meg hvor avgjørende de små tingene er for de store verdiene i livet. Kompisen min var psykisk utviklingshemmet.

Tirsdag var verdensdagen for Downs syndrom. Det visste jeg ærlig talt ikke, men jeg burde ha kjent til dagen. Jeg har alltid sagt at om ikke journalistikken var blitt min leveveg, så hadde jeg ønsket å jobbe med mennesker. Og spesielt mennesker som hadde utfordringer på en eller annen måte. Denne tanken har jeg vel bare delt med kona opp gjennom årene, men jeg tror ikke ungene ville blitt overrasket om det skjedde.

Min venn med utviklingshemming døde brått og uventet for mange år siden. Det førte til at jeg etter hvert mistet kontakten med miljøet og de andre vennene hans. Og det er sikkert litt av årsaken til at jeg ikke visste om verdensdagen 21. mars. Men minnene om årene vi hadde samen dukket fram med full styrke denne dagen. Vennskap var viktig i hans nærmiljø, og hans venner ble også mine venner i mange år.

Vi to møttes nok på 1960-tallet. Jeg gikk på barneskolen, han var et tiår eldre og på besøk hos slektninger. Jeg har ofte tenkt på hvordan behandlingen av disse medmenneskene våre har vært opp gjennom årene. Reformer har kommer og gått og tilbudene her endret seg. Jeg tror absolutt ikke alltid alt har vært til beste for individene.

Det var bare et par kjenninger med Downs syndrom på heimstedet i min barndom. Noen i bygda plaget dem helt sikkert, men samtidig var de våre venner og brukbart integrerte alt på 60-tallet. De fikk være med i skolekorpset, på idrettsbanen og de fikk lov til å «sitte inne» i skoletimene våre av og til, selv om de var mye eldre enn oss ordinære elevene.

Så bestemte myndighetene at menneskene med disse utfordringene skulle sendes vekk på felles institusjoner. Der ble de i mange år, dagsreiser vekke fra slekt og venner. Jeg minnes så vidt at vi besøkte en sambygding på en institusjon sørafor en del år senere. Han var blitt annerledes og unnvikende. Så etter flere år på fremmed sted, kom reformen da alle skulle sendes tilbake til heimstedet og leve i kollektiver. Jeg er ikke sikker på at det ble det beste for alle akkurat da.

Min venn var såpass ung ennå at vi gjenopptok kontakten, selv om han ikke bodde her. Jeg besøkte ham, og han ble med hit av og til. Ungene mine fikk også være med for å besøke ham og vennene hans. Og telefonkontakt hadde vi mange ganger i måneden. Han var flinkest til å ringe. Vennen min var også smart, og noen ganger lurte han meg ordentlig. Han fikk meg til å ringe folk han kjente andre steder med begrunnelsen at ikke alle forstod ham i telefonen. Inntil jeg gikk meg på at han egentlig bare ville spare på telefonutgiftene. Det var skikkelig fornøyelig, og jeg fortsatte å «gå fem på».

Jul og bursdager var høydepunktene i året for ham. Jeg minnes godt 40-årsdagen hans, da jeg ble invitert og fikk dele den fantastiske festen med alle vennene hans i og utenfor kollektivet. Og lenge før jul begynte han å ringe for å minne meg om at jeg måtte hente julegaven min. Jeg minnes også jula han hadde gledet seg til å besøke slekt på julaften, og de avlyste besøket. Aldri har jeg opplevd en så trist telefonsamtale seint på julaften, og vi gråt nok sammen. Litt plaster på såret ble det da jeg kjørte og hentet ham om morgenen første juledag, og vi fikk feire juledagen sammen her.

Som nevnt døde kompisen min brått og uventet for lenge siden. Jeg var dessverre forhindret fra å følge ham til graven den gang, og det er noe som har plaget meg i alle år siden. Så det var fint å bli minnet om verdensdagen og få skrevet ned minnene om et medmenneske jeg virkelig har satt pris på. Jeg kan i alle fall garantere et kameraten aldri vil bli glemt.

Mennesker som er annerledes, har andre verdier eller er født i andre kulturer og kan vise oss nye skikker og vaner, de beriker livet vårt. Det gjør så absolutt våre herlige venner med psykiske utviklingshemninger også. Jeg liker faktisk ikke ordet hemninger i denne sammenheng. Har vi ikke alle en eller annen form for hemninger? Jeg har så absolutt mine.

Så gratulerer med vel overstått verdensdag, mine venner med livsgleden og samholdet jeg misunner dere!