Venstre og Europeisk samarbeid

Den 6. Juni er det 80 år siden 130.000 soldater fra Storbritannia, Canada og USA gikk i land i Normandie, for å frigjøre Frankrike, Nederland, Belgia, Luxemburg, Danmark og Norge fra okkupasjon, diktatur og undertrykkelse. Fortsatt er støtte fra disse tre landene helt avgjørende for å sikre Norges og de andre europeiske landenes sikkerhet, og den bidrar de med igjennom NATO. Med inntreden til Sverige og Finland i NATO, blir NATO som redskap for å sikre de nordiske landenes frihet og sikkerhet enda mer effektivt. EU har til sammenligning svært begrensede militære ressurser, og har mange medlemsland med svært utsatte grenser mot Russland, som medfører at de ikke har mulighet til å avse militære styrker i en krigssituasjon da de selvfølgelig må prioritere eget forsvar først.

Vi har også opplevd gjentatte trusler om bruk av kjernefysiske våpen fra russiske politikere i de siste månedene, og i EU er det bare den franske presidenten som har tilgang til kjernefysiske våpen, som kan møte en russisk atomtrussel. I NATO vil derimot i tillegg Storbritannias atomvåpen og USA sitt enorme våpenarsenal bidra til en effektiv kjernefysisk avskrekking, for å sikre at russiske trusler forblir bare trusler. Det vil derfor være å føre velgerne bak lyset, og forsøke å sannsynliggjøre at EU har mulighet til å erstatte NATO som sikkerhetspolitisk garanti for Norge, noe Venstre i sin programprosess ikke bør innlate seg på.

EU er derimot i hovedsak et økonomisk og markedsmessig fellesskap, som medfører både fordeler og ulemper for medlemslandene, deres innbyggere og næringslivet i landene. Det meste av de ulike delene av samarbeidet er utviklet av de opprinnelige 6 medlemslandene, Tyskland, Frankrike, Italia og Benelux landene. Mange av ordningene og samarbeidsområdene har derfor sitt utspring i de utfordringene som de sentraleuropeiske landene har hatt, og har til dels vært vanskelig å tilpasse forholdene i Norge i forhold til bla klima, geografi og økonomiske strukturer.

Det mest åpenbare eksemplet er her fellesvalutaen Euro, som medfører at alle deltagende landene må ha samme rentenivå og er forhindret fra å utjevne ulike svingninger i økonomien med å endre valutakursen mellom landene. Noe som bidrar til at økonomiske ulikheter bare kan utlignes med å gjennomføre innstramninger på statsbudsjettet, med de store økonomiske og sosiale belastningene det gir for innbyggere og næringsliv i de berørte landene, og har potensiale til å skape sosial og politisk uro. For Norge sin del har vi en maritimt rettet og energitung økonomi, med konjunkturer som i stor grad svinger ulikt med store industriland som Tyskland, Nederland og Sverige. Det medfører at behovet for å justere renter og valutakurs ofte er helt motsatt av landene i dagens Eurosone, og en norsk deltakelse i fellesvalutaen vil derfor ha potensiale til å svekke næringslivet og bidra til økt arbeidsledighet i Norge. Storbritannia har langt på vei de samme utfordringene som Norge på dette området, og det var aldri aktuelt for dem å delta i fellesvalutaen, i de ca 20 årene de var medlemmer av EU etter at Euro ble innført som valuta.

Et annet viktig tema for Norge er EU sin felles fiskeripolitikk, som vil gi store negative effekter på verdiskapning og miljø, om Norge hadde blitt medlem av EU. Fiskeripolitikken var svært sentral når flertallet av velgerne i Storbritannia vedtok å forlate EU, samtidig som Brexit åpner for en mye mer miljøvennlig og bærekraftig forvaltning av våre havområder, ved at Norge, Island, Færøyene og Storbritannia kan etablere en ny forvaltning av fiskeriressursene i Nordsjøen og Norskehavet når overgangsordningene etter Brexit er avsluttet. Om Norge i mellomtiden skulle søke om medlemskap i EU, og legge alle våre store havområder inn i det felles EU havet, vil det medføre en økonomisk katastrofe for vår fiskerinæring og en økologisk katastrofe for havområdene og fiskebestandene i Norskehavet og Barentshavet. Det overfiske som EU sin felles fiskeripolitikk medfører, har potensiale til å kunne medføre utryddelse av sårbare arter i våre havområder, noe som vil bli i full konflikt med de politiske målene som Venstre har for naturmiljø og artsmangfold.

Så blir det hevdet fra mange at man må gå inn i EU for å forandre organisasjonen fra innsiden. Men med de tunge strukturene og det enorme byråkratiet som EU består av, vil det bli svært krevende for et lite land som Norge, og i beste fall vil ta svært lang tid. Skulle Norge blitt medlem i EU nå, må vi derfor kunne påregne at det ville bidratt til å utrydde sårbare arter og ødelegge viktige leveområder som korallrev, lenge før det er mulig å endre på EU sin felles fiskeripolitikk. Samtidig vil det være en tapt mulighet til å kunne etablere en mye mer miljøvennlig og bærekraftig havforvaltning i Nordsjøen og Norskehavet, etter Storbritannias uttreden av EU. Dette er konsekvenser av et EU-medlemsskap som Venstre må forholde seg til i den pågående programprosessen.