Ville vi selv ønsket å sitte her, adskilt fra resten av dem vi kom sammen med?

Er det noe fotball-VM har vist oss, så er det verdien av samhold, felles opplevelser og felles gleder! Å ro sammen, ha felles referanserammer og oppleve noe som har rørt ved oss alle – ja, det gjør noe med oss. Kulturelle opplevelser handler sjelden bare om det som skjer på scenen, banen eller skjermen. En fotballkamp er ikke bare 90 minutter med spill, like lite som at en konsert ikke er kun musikk eller ei forestilling bare er lys, lyd og kostymer.

Det handler om å glede seg sammen på forhånd. Finne plassene sine sammen. Kommentere, le, heie, bli rørt, være spent sammen. Og i etterkant snakker man sammen om det man har opplevd. Jeg tror de fleste vil være enige i at for både vennegjenger, et kollegium eller en familie er fellesskapet en stor del av opplevelsen.

Men slik er det ikke alltid hvis en i familien eller vennegjengen er rullestolbruker.

Jeg er gift med en rullestolbruker – og vi liker godt å dra på ulike arrangementer og konserter. Vi har flere ganger opplevd at HC-plassen ikke egentlig er en del av publikumsområdet, men et slags eget område. Gjerne oppe på en rampe; langt bak, litt på siden, borte fra resten av salen eller tribunen. Ofte får man lov til å ha med én ledsager eller assistent. Det er ikke mulig å bestille flere billetter i nærheten.

Men hva når rullestolbrukeren ikke først og fremst er en «bruker» med en «ledsager»? Hva når han er pappa? Hva når han er en del av en familie som ønsker å sitte sammen og se ei forestilling? Hva når han vil dra på fotballkamp med barna sine? Hva når vennegjengen vil oppleve Norgesfesten sammen, slik det nylig har vært omtalt i avisa? Skal én person da plasseres et annet sted, mens resten av familien eller vennene sitter et helt annet sted?

Det er ikke fellesskap. Det er ikke likeverdig deltakelse. Og det er i alle fall ikke ekte inkludering.

Jeg tror ikke dette handler om vond vilje. Mange arrangører gjør sikkert så godt de kan innenfor bygg, regler, brannkrav, billettsystemer og gamle løsninger. Men nettopp derfor må vi snakke høyere om det. For hvis vi alltid tenker at HC-plasser handler om én rullestol og én ledsager, har vi misforstått noe grunnleggende.

Mennesker med funksjonsnedsettelser lever ikke livene sine alene med en assistent. De er foreldre, ektefeller, venner, søsken, besteforeldre og kolleger. De er en del av familier og fellesskap. Og da må også publikumsplassene planlegges deretter.

Universell utforming bør ikke bare bety at man kommer seg inn døra. Det bør også bety at man kan delta på en måte som oppleves naturlig, verdig og sosialt likestilt. Det må være mulig å sitte sammen med dem man kom sammen med. For det er ganske stor forskjell på å få «tilgang» og å faktisk få være med. Tilgang er å få en plass, mens inkludering er å få en plass i fellesskapet.

Når nye kulturarenaer, idrettsanlegg, festivalområder og tribuner planlegges, må dette være en del av tankegangen fra starten. Når billetter legges ut, må systemene ta høyde for at en rullestolbruker kan komme sammen med familien sin – ikke bare med én ledsager. Og er det egentlig nok rullestolplasser når alle HC-billetter er utsolgt lenge for forestillinga er det? Når man alltid må planlegge deltakelse på arrangementer flere måneder i forkant og aldri kan være spontane?

Når arrangører tegner publikumsområder, må de spørre seg: Ville vi selv ønsket å sitte her, adskilt fra resten av dem vi kom sammen med? Hvis svaret er nei, er det kanskje ikke en god nok løsning.

Vi trenger ikke mer symbolsk inkludering, der noen får være til stede så lenge de ikke tar for mye plass. Vi trenger praktisk inkludering og sosial inkludering. Det er den typen inkludering som merkes i hverdagen, og derfor er Disability Pride Month som markeres nå i juli fortsatt viktig – også i Norge. Årets internasjonale tema er «The World Works Better With Us». Fordi et samfunn som inkluderer funksjonshemmede er et bedre samfunn for alle. Når funksjonshemmede får delta på lik linje med andre, styrkes skolen, arbeidslivet, helsetjenestene, transporten og fellesskapet (Uloba).

Og verden vil bli snillere mot barn som vil se kamp sammen med pappa.

For familier som vil gå på konsert sammen.

For vennegjenger som vil dele en opplevelse, ikke deles opp av den.

Det er dette fellesskap egentlig handler om.