Yte etter evne og få etter behov

Jeg trodde dette slagordet var slått i stein av kommunismen, men der tok jeg feil. Tidligere statsminister Jens Stoltenberg har gravd det frem i nyttårstalen i 2013 og presentert det som et mål i politikken for Arbeiderpartiet.

Problemet er at når man lar folket «yte etter evne og gi etter behov» så har mange en tendens til å undervurdere sin yteevne og overvurdere sitt behov. Også er det veldig viktig hva naboen har behov for, han skal iallfall ikke få mer.

Tanken bak ordtaket er fin den, men problemet er at det begynner å bli litt vel mange som defineres som svake grupper når de egentlig burde fått et spark bak. Evnene er ofte der, problemet er tiltakslysten og holdningene hos de enkelte, og hos noen grupper mer enn andre, og manglende krav fra samfunnet. De som virkelig er svake grupper, burde og skal også få den hjelpen de trenger.

Mennesket er av naturen flokkdyr, psykologer påstår at kun fem prosent av alle mennesker egentlig er individualister.

Det er disse «fem prosentene» også kalt gründere som bringer verden fremover. Det er disse som tar initiativ til å finne opp ting som forenkler hverdagen til de flest, også som skaper nye og viktige arbeidsplasser. Samfunnet er avhengig av disse «fem prosentene», og at disse må få fritt spillerom til å utfolde seg. Hva som skjer når disse «fem prosentene» blir motarbeidet av staten, politikerne og systemene? Kanskje blir de en del av flokken de også, og samfunnet vil gå for halv maskin. Da blir det enda vanskeligere å «få etter behov»

Folk yter ikke etter evne dersom de allikevel får etter behov. Det er kanskje et greit prinsipp for et stort byråkrati der innsatsen allikevel drukner, men skal man ha et privat næringsliv med vekst, så må man nok tenke noe mer moderne.

Dette slagordet må ikke stimulere til passivitet og latskap.