Leserinnlegg:
Ytringsfrihet og demokrati i helsevesenet
av Jan Morten Stræte
Oppslagene i den senere tiden i helsevesenet kan stille spørsmål om mangel på indre kommunikasjon og forståelse.
Det kan virke som om evnen til å ta imot konstruktive tilbakemeldinger fra ansatte, om ting som bør endres er mangelfull. Hvorfor er det blitt slik?
Fra utdanningen blir man fortalt om at stolte verdier som empati, engasjement, faglig dyktighet og gode holdninger er viktig verdier. Dette bør være bevisste holdninger i vårt daglige arbeid. Det er prinsipper som må arbeides med systematisk, og gjelder alle som arbeider i organisasjonen.
I dag og i fremtiden er vi avhengig av et langt tettere samarbeid i organisasjonen. Også på tvers med andre tjenestenivåer, for å sikre god nok faglig yrkesutøvelse og rekrutering. Vi ser dessverre i noen deler av organisasjonen en distansering mellom ledergruppene og de ansatte. Vi ser også, etter sammenslåinger av kommuner, at ledelsen distanserer seg mer fra de ansatte, og er mindre synlige enn før. Er dette riktige veien å gå i en slik tid?
Etter mitt syn er det ikke en riktig vei å gå, når det «hardner til». Det er viktig at lederne tar seg tid til å være synlig, og skape tydelige mål sammen med de ansatte. Er det noen gang det er viktig med god og synlig ledelse, er det nå! Nå er tiden inne for å sitte mindre på kontor, med lukkede dører og sladdede vinduer.
Vi som arbeider i direkte kontakt med brukerne, savner en større tilstedeværelse av dere ved å stå ved vår side, og være synlig både for arbeidsfolk og ikke minst brukerne.
Jeg har en fornemmelse av at vi holder på og «administrere oss vekk» med møter, fra de vi egentlig er ansatt for å tjene, nemlig brukerne. Det må gå an og forenkle arbeidet i organisasjonen, slik at dette lar seg gjøre.
Jeg tenner kanskje en «brannfakkel», men må alle lederne i helse ha helsefaglig bakgrunn? Tviler på det, i andre yrker er ikke dette tilfelle. Jeg sier ikke et enten eller, men at mange lederjobber som i dag er besatt av sykepleiere, kunne vært erstattet av ledere uten helsefaglig bakgrunn. Virkningen av dette kunne vært at mange med viktig, og nødvendig helsefagbakgrunn, heller kunne arbeidet direkte med brukerne der kompetansen trengs mest nå og i fremtiden. Samtidig som ledere med kompetanse fra andre fagområder enn helsevesenet, kunnet «luftet» organisasjonen og kommet med nye ideer og ny kompetanse. Vi kunne kanskje i enkelte tilfeller, med en omfordeling, delvis løst problemet med sykepleiemangelen.
Høyskolene har som mål at flere tar masterutdanning. I noen tilfeller for å «redde» høyskolene. Greit nok, men da er jeg bekymret for at mange av disse vil gå inn i ledende stillinger etter endt utdanning. Joda noen trengs der og, men vi trenger aller mest kompetansen så nært brukerne som mulig. Det er der «slaget» vil stå i fremtiden. Vi må på tidlig og best mulig måte avdekke brukernes behov, og dekke disse behovene på best faglig
måte. Det skaper det beste utgangspunkt for brukertilfredshet, og effektivitet trivsel for de ansatte. Samtidig som vi sparer penger.
En liten tanke om ytringsfrihet.
Vi er heldige å bor i et land med ytringsfrihet, som er selve grunnmuren for demokratiet. Det har vært en plikt, og en formaning i helsevesenet om å si ifra om kritikkverdige forhold, skal gå tjenestevei. Et greit og forståelig prinsipp i seg selv. Vi ser at det ikke har vært gode nok rutiner, for å behandle disse varslene, på en effektiv og god måte. Dette skaper unødvendig støy, og er dårlig for renommeet.
Noen blir bedt om å tie om kritikkverdige forhold fra ledelsen, fordi dette er med på å skape et «dårlig omdømme». I grunnen er det vel ikke de ansatte som er med på å skape dårlig omdømme snarere tvert om. Det er vel de som ved engasjement, og faglig stolthet vil bedre den!
Vi er også blitt oppfordret igjennom utdanningen å være samfunnsengasjerte, og ta del i samfunnsdebatten hvis dette skulle være aktuelt. Det var en riktig, og god oppfordring!
Det er beklagelig å oppleve lite honnør for dette. Aksepten viser seg heller i personlige meldinger eller i direkte kontakt. Jeg har snakket med noen som vegrer seg for å sympatisere offentlig, i frykt for å bli konfrontert med dette på en negativ måte. Er det greit med en slik fryktkultur?
Er det en autoritær kultur vi vil ha, eller er det en demokratisk? Jeg håper, og tror vi bør satse på en demokratisk tilnærming. Det motsatte ser vi nok av i det daglig i mediebildet. Vær glad kjære ledere/ politikere, for at dere har medarbeidere som viser engasjement for jobben sin og sine brukere, fremfor og se på de som en trussel i taushet. Etter min mening er det de som driver organisasjonen videre. Uten engasjement skjer det lite nytenkning!
Jeg tror på en kultur der ingen skal være redde for å si det de mener, og at man har tro på at alle i organisasjonen har noe å bidra med uansett stilling. Jeg tror at dette er den mest bærekraftige måten å drive en organisasjon på over tid. Det vil også fremme trivsel, og være med på å beholde, samt rekruttere nye ansatte inn i helsevesenet som faktisk er en fantastisk arbeidsplass!
Kjære ledere/politikere.
Ikke vær redd for at de ansatte «vokser over deg», med kunnskap om faget og utfordrer deg. Din jobb er etter mitt skjønn å «lede flokken» gjennom demokratiske prosesser, og legge grunnlaget for trivsel og utvikling. Det skaper et godt omdømme og nye medarbeidere! Jeg tør med litt livserfaring, og i all beskjedenhet å si, at dere har en «herlig bukett» med faglig dyktige ansatte. Ta vare på dem!
Jeg har trua på at dette skal gå riktig så bra, med noen nødvendige justeringer som må gjøres Nå! Vi har dårlig tid!