En musikalsk åpenbaring i kulturhuset

Belysningen i Nærøysund kulturhus var dempet, og rolig jazz strømmet varmt over lydanlegget. Det var et behagelig tempo over publikummet av ulike generasjoner som gradvis fylte salen, preget av en andaktig og forventningsfull stemning man vanligvis forbinder med de store, nasjonale scenene.

Klokken 16:57 ble musikken over anlegget tonet ut, og musikerne i Namdal storband entret scenen med lette smil til en høflig applaus. Jeg skal være ærlig: undertegnede ankom kulturhuset med middels forventninger til et for meg ukjent, lokalt storband. Men jeg skulle snart få oppleve at musikalske fordommer sto for fall. 

Det ble raskt formidlet, både gjennom de velvalgte ordene til konferansier Brynjulf Flasnes og den rene spillegleden fra scenen, at dette var et orkester som brenner for å gjøre jazzen tilgjengelig for namdalingene. Med en lun formidlingsevne ga Flasnes oss lyttepekere som ufarliggjorde musikken, og ga selv den mest uerfarne lytter i salen knagger å henge opplevelsen på.

Resultatet var at musikken virkelig åpnet seg. Vi ble tatt med på en dynamisk reise hvor vi formelig kjente stortromma sparke livlig i mellomgulvet, for i neste øyeblikk å lytte til trommeslager Eskil Laukviks florlette visper. Til tider satt man og nesten pustet synkront med bandets toner.

Ung og raus leder

Selv om kvelden markerte den første fulle konserten for storbandets nye, 25 år gamle musikalske leder, Kristoffer Øien McClennon, handlet ikke kvelden om ego. McClennon ga musikerne raust med rom til å skinne, og uttalte til Ytringen etter konserten at det å se musikerne senke skuldrene og glise under spillingen, var den beste bekreftelsen han kunne få.

Og skinne, det gjorde de. Allerede under «Hobo Flats» fikk vi beviset på det, der Marthe Austad leverte et nydelig soloparti og nærmest kjærtegnet tonene ut av saksofonen. I det samme nummeret fikk Eirin Ottesen, som har sin musikalske ryggmarg fra brassband, rommet hun trengte til å improvisere over musikken for aller første gang foran et publikum.

Da Ottesen senere i konserten trådte helt fremst på scenen, badet i spotlighten for å bære hovedmelodien på Michael Jacksons «Human Nature» i Miles Davis' ånd, skjedde magien for alvor – og hakesleppet var et faktum.

Smittende innlevelse

Midtveis i konserten ble det gjort plass til et gjestespill fra kompkvartetten Frikvarter og den lokale vokalisten og låtskriveren Ingvar Hansen. Til tross for at sceneskiftet medførte litt visuell støy og forbigående rastløshet i stolradene, og frontfigur Hansen virket et lite øyeblikk usikker før første tone, fant han raskt varmen i trøya.

Sammen med Frikvarter leverte han en nær og stemningsfull fremføring av sine to egenkomponerte sanger, "Blues i solnedgang" og "Ensomme ulv".

Utover i forestillingen ble storbandets musikeres innlevelse stadig mer smittende. Tonene var klokkeklare, og det utløste flere ganger en spontan applaus fra et lydhørt publikum, der mange åpenbart satt og heiet på kjente fjes på scenen.

Da de dro i gang kjente, svingende rytmer som "Little Brown Jug" og rundet av kvelden med hele blåserrekka som en velsmurt motor i "In the Stone", ble det en ren umulighet å sitte stille. Stolrekkene beveget seg formelig taktfast med musikken.

Jeg forlot Nærøysund kulturhus den kvelden dypt imponert, kurert for all skepsis, og med et hjerte som banket med en nyvunnet og glødende begeistring for storband.