22. juli - 10 år etter - tanker fra en far

Jeg var heldig – jeg fikk min sønn fysisk uskadd tilbake. Jeg slapp å sørge over tapet av et barn – skutt på bestialsk vis av en terrorist som mente min sønn måtte utryddes på grunn av at han dro på sommerleir hos feil parti.

Jeg var heldig – jeg skjønte ikke alvoret i hendelsen før etter at jeg visste at sønnen min var trygg. Jeg slapp angsten og fortvilelsen over å være maktesløs tilskuer i en situasjon der du vet at barnet ditt kjemper for livet, jaget som et dyr av en terrorist.

Jeg var heldig - jeg slapp å vente i fortvilelse i timevis for å få bekreftet om mitt barn levde eller ikke, eller om mitt barn var skamskutt av terroristen og merket fysisk for livet.

Til tross for dette, at jeg var så heldig, sitter minnene om 22 juli i hver celle i kroppen. Minnene om sjokket som lammet kroppen da jeg om morgenen 23 juli kom meg på nett og terroristens herjinger ble åpenbart for meg i all sin uforståelighet. Ved hver årsmarkering kommer den snikende, denne lammende følelsen som tømmer kroppen for energi og som gir dagene et depressivt preg og som får tårene til å presse på.

Men så tenker jeg; når jeg, som har vært så heldig, kjenner vanskelige følelser på kroppen 10 år etterpå; hvordan føles det da for de som ikke var så heldige som meg? Hvordan føles det for de som måtte kjempe med angst og fortvilelse, redsel, og for mange, en uendelig sorg over å miste et barn, en søster, en bror, en ektefelle?

Historiene er mange om hvilken oppfølging de berørte har fått i ettertid. Noen føler de har blitt tatt godt vare på, mens andre har opplevd et helsevesen og et samfunn som ikke har evnet å ta godt nok vare på dem. Denne terrorhandlingen har nok avslørt at tilbudet om traumeterapi ikke er godt nok utbygd i alle kommuner. En svært stor andel av de pårørende til de som ble drept er i dag uføretrygdet på grunn av ettervirkninger av traumet. Jeg mener at de rammede burde fått samme tilbudet om traumeterapi som forsvaret tilbyr sine soldater som har vært på utenlandstjeneste og deltatt i krigshandlinger!

Men det er ikke for seint å gi et bedre traumebehandlingstilbud til de som ble rammet av terroren 22 juli. Dette må vi nå få på plass så raskt som mulig for å hjelpe dem som ennå sliter! Dette må det være et nasjonalt ansvar å organisere slik at det ikke blir tilfeldig hvilke kommuner som har ressurser og kompetanse til å gi et godt nok tilbud.

I tillegg til selve traumet blir også de pårørende nå møtt med forventning fra mange om at nå har det gått så lang tid at vi må legge dette bak oss og se framover. Blant annet sto Ragnar Eikeland fra Osterøy ved graven til sin sønn Tore som ble drept på Utøya, da en dame kom bort til ham og sa «Dette må dere snart ha glemt nå, det er snart 10 år siden!». Eikeland mistet sin sønn og det lille øysamfunnet Osterøy måtte begrave to av de tre ungdommene som var på Utøya. Hvordan kan de glemme?

En del av de overlevende sliter med skyldfølelse for at de har overlevd. De lager seg urasjonelle tanker om at det hadde vært bedre om de selv hadde dødd i stedet for noen andre. Cathrine Trønnes Lie fra Halden overlevde med skuddskader. Det gjorde ikke lillesøsteren hennes som hun var på Utøya sammen med. «Det var veldig tøft da jeg kom hjem fra Utøya og sykehuset. Det skapte en stor sorg at vi mistet Elisabeth, og jeg følte til tider at jeg ble glemt i hele situasjonen. Alle sørget over at hun var død, men det virket ikke som om de var glad for at jeg var i live», forteller Cathrine til avisa Vårt Land. Det er et godt eksempel på hvilke ufattelige følelsesmessige påkjenninger familiene som ble rammet er utsatt for og hvilke følelsesmessige utslag det kan gi for de traumatiserte ungdommene og deres nærmeste. Hvordan kan noen forvente at de skal glemme etter bare 10 år?

Etter 22 juli gikk Norge i rosetog. Jeg fikk ikke gått i rosetog fordi jeg befant meg i Sri Lanka på ferie 22 juli og i dagene etter det. Men rosetogene gjorde sterkt inntrykk på meg, selv fra avstand. Jeg ble i flere måneder beveget når jeg tenkte på samholdet rosetogene signaliserte og hvordan vi tilsynelatende unisont sto sammen i sorgen og fordømmelsen av det som hadde skjedd.

Men det tok ikke lang tid før man begynte å se terroristens meningsfeller herje rundt i kommentarfeltene på nettet, og flere av de overlevende mottok drapstrusler og beskjeder om at det var synd at de overlevde. En armada av feige, intolerante, empatiløse, konspiratoriske og hatske mennesker lever midt iblant oss og spyr ut sine livsfarlige holdninger daglig. De prøver å skremme oss med at muslimer er farlige, men all terror som har rammet oss i Norge kommer fra høyreekstreme.

Når ledende politikere i Norge beskylder AP for å dra Utøya-kortet når de vil snakke om høyreekstremisme så kjenner jeg at jeg blir både sint og fortvilet, ja det føles faktisk som et overgrep, over mangelen på empati, og forståelse for at terroren 22 juli var et angrep på ett bestemt parti og ikke på alle oss i Norge.

Nå når det har gått 10 år etter terrorhandlingene er tiden overmoden for at vi skal komme oss ut av det meningspolitiske vakumet som oppsto etter 22 juli. Tiden er nå moden for å adressere og peke på faren som høyreekstremismen utgjør for samfunnet vårt. For meg er det ikke tvil om at de høyreekstreme utgjør den klart største terrortrusselen i landet vårt og det må nå være slutt på at vi skal måtte se på at hakekorsprydede nazister får lov til å marsjere i gatene våre til støtte og heder for terroristen som slaktet ned våre medborgere.

Det skylder vi de som vi mistet 22 juli 2011.