Dugnadskonkurranse er bare flott!

Etter et par «pandemiår» var vi tilbake til normalen med kommunens tradisjonsrike Rørvik- og Kolvereid-dager. Arrangørene har etter hvert utviklet to ganske så forskjellige konsepter, men det er vel ingen uenighet om at «dagan» på hver sin måte har vært en suksess også denne gang. Og det vi aldri må glemme, er at begge suksesshistoriene er tuftet på frivilligheten.

Jeg har registrert den senere tid at det ha vært en smule diskusjon rundt dette med dugnad og oppslutninga rundt frivilligheten. Og ikke uventet går uenigheten igjen litt på de to kommunesentrene Kolvereid og Rørvik. Hvor er folk flinkest til å stille opp på dugnad? Akkurat den diskusjonen føler jeg er ganske håpløs og lite fruktbar.

Nå kjenner jeg selvsagt forholdene best på heimplassen Kolvereid. Men som journalist har jeg fartet rundt i hele distriktet og fulgt dugnadsarbeid, på Rørvik og Kolvereid og i små og litt større grender over hele Ytre Namdal. Over 40 år har jeg sett at innsatsen vil svinge i perioder. Noen perioder er oppslutninga god, i andre perioder dårligere. Jeg tror det har litt med alderssammensetninga i den enkelte grend til enhver tid, for den kan endre seg. Akkurat som i boligfeltene på Rørvik og Kolvereid. I én periode kan småbarnsfamilier dominere, i en annen er pensjonistene i flertall.

En tendens har jeg imidlertid lagt merke til over tid, og det har ingen ting med kommunesentrene våre å gjøre. Men prosentvis tror jeg oppslutninga i små grender er bedre enn i de større tettstedene. Det er kanskje litt urettferdig å trekke fram enkelte bygder, men fra de siste tiårene kommer vi ikke utenom bygder som Garstad, Lauga, Abelvær, Foldereid og ikke minst Gravvik. I de to småkommunene Leka og Bindal står også innbyggerne godt samlet og slutter opp rundt dugnadene. Og igjen tror jeg alderssammensetning og «tilgangen» på ildsjeler i den enkelte periode er avgjørende for innsatsen.

Det er for så vidt greit at det kjennes på litt konkurranse mellom grender og tettsteder om dugnadsoppslutninga. Konkurranse er som regel skjerpende i positiv retning. Men kan det være noen forklaringer på at den prosentvise deltakelsen virker å være større i små grender? Tja, det kan jo hende at tilhørigheten føles sterkere der du er oppvokst og har familie og bare kjenninger rundt deg. I de større tettstedene er andelen innflyttere større, og det er ikke sikkert alle opplever den samme tilhørigheten. Den teorien gjelder selvsagt ikke alle og kan være feil. Jeg kjenner en masse innflyttere som står på for bostedet sitt.

Dessuten er vi mennesker forskjellige. Jeg har vært med på flere dugnader, men jeg har aldri stått i første rekke med hammer, sag eller spade. Derimot har jeg bidratt mye i lag og foreninger med å skrive revytekster, sanger og beretninger av ulike slag, som regel som dugnadsinnsats. Vi er også mange som har stilt opp som trenere i forskjellige idrettsgreiner, noe som - i alle fall tidligere - var ren, frivillig innsats.

Et annet moment som gjerne glemmes om man vil hevde at folk på de større stedene er dårligere på frivillighet, så er det at dugnadsinnsatsen i sentrene ofte kommer hele kommunens befolkning til gode. Fra mitt hjemsted kan jeg nevne følgende dugnadsprosjekter som brukes eller har vært brukt av innbyggere i hele kommunen: lysløype på 10 kilometer, hopp- og akebakke, kunstgressbane, idrettshall, samfunnshus/kulturhus, turstier i Kolvereidmarka, gapahuker og badeplass på Bjørkneset, utescene på torget, skihytte med dugnadsservering i sesongen, den tidligere friidrettsbanen, skytebane og skytterhus, leirduebane og småbåthavn.

Kanskje har jeg glemt noe. Brukerne av anleggene i sentrum er også blitt betydelig flere, i takt med at folketallet synker og tilbudene i grendene – dessverre – blir færre. Det som er så fantastisk flott i vår kommune er at grendene skaper tilbud som ikke finnes i kommunesentrene. Vi har teater- og revylag på Lauga, Ofstad og Gravvik, og det er kor og korps flere steder. Det samme ser vi i nabokommunene Leka og Bindal. Og også her ser vi at sentrum og grender utfyller hverandre: mens innbyggere på bygda kommer til idrettsanleggene i sentrum, så deltar folk fra sentrum på revy og skuespill i grendene.

Det som er et uomtvistelig faktum er uansett at frivilligheten er ganske så nødvendig for å skape bo- og blilyst i distriktene. Uten dugnad stopper Norge, sies det, og det er vel helt rett. Jeg kan avslutningsvis ta med siste vers i sangen «Brevet heim», som jeg en gang skrev om heimplassen min:

«No sjer eg at veian e meir einn ein sti,

men oppå eidet e ailt som det va.

Det som utsikten ned i frå Kjerringa gi

e nokko som føles så bra.

Vi har natur og kultur te aill her i dag,

på dugnad så gjær vi det meste ilag

Nå bere einn hjerterom kain ingen gi,

fer det e det nok tå i heimbøgda mi.

Refreng:

Det e her vi får Vårhærres vrede frå væst,

før hain skjænki oss ein vakker sommarfæst.

Eg vil heim, eg vil heim – eg vil bi født på ny,

da ska eg aildri fløtt ifrå Kolvere’ by!»