Jeg vokste opp på et sykehjem, nå kjemper jeg for at Livsgleden ikke skal kuttes

Jeg har en veldig personlig grunn til at jeg jobber med nettopp det jeg gjør. Jeg «vokste opp» på et sykehjem, og den flammen det ga meg, den slukker aldri.

Jeg var en liten gutt da mamma fikk ALS og etter hvert måtte flytte på sykehjem allerede i slutten av 30-årene. Jeg var yngst i søskenflokken, og store deler av oppveksten min ble preget av at mamma bodde der. Jeg opplevde hverdagslivet til mamma på sykehjemmet, og jeg så hva det betydde når noen hadde tid, når noen brydde seg, eller når det skjedde noe som gjorde en ellers vanskelig hverdag litt bedre. Men jeg så også hva som manglet.

De opplevelsene og erfaringene har fulgt meg hele livet, og det er nok derfor jobben min i Stiftelsen Livsglede for Eldre aldri bare har vært en jobb. For det vi driver med, handler ikke bare om å «gjøre noe hyggelig» for eldre. Det handler om noe langt større.

Vi hjelper sykehjem med å sette de psykososiale behovene til mennesker i system. Dette er nettopp noe av det Riksrevisjonen nylig har påpekt. Kommunene trenger mer systematikk i eldreomsorgen, for å gi eldre en bedre hverdag.

Og det er nettopp dette vi i Livsglede for Eldre har brukt over 20 år på å utvikle og finslipe.

Vi jobber systematisk med å koble frivilligheten tettere på eldreomsorgen, skape møter mellom generasjoner, engasjere næringslivet og bygge samarbeid med organisasjoner og lokalsamfunn.

Vi bidrar til at eldreomsorgen ikke bare handler om medisiner, stell og praktiske oppgaver, men også om alt det som gjør livet verdt å leve for hver enkelt beboer.

Du kan gjerne si at i en ideell verden hadde vi kanskje ikke trengt å eksistere, men vi lever ikke i en ideell verden og vi trengs. Og med stadig flere eldre og et økende press på helse og omsorgstjenestene vet jeg at arbeidet vårt blir viktigere enn noen gang.

Vi er en liten organisasjon. Et lite team med mennesker som virkelig brenner for det de gjør. Til tross av størrelsen bidrar arbeidet vårt til å skape over én million frivillighetstimer inn mot eldreomsorgen hvert år. Vi har bygget strukturer, nettverk, utviklet kompetanse og skapt samarbeid som i dag strekker seg til 270 kommuner.

Bak disse tallene finnes det mennesker. Eldre som får besøk, noe å glede seg til. En frivillig som opplever å være til nytte. Barn som møter eldre og oppdager hvor mye de har å lære av hverandre. Kanskje også ungdommer som gjennom disse møtene får lyst til å velge en utdanning og et yrke innen eldreomsorgen.

Det er dette vi jobber for. Det er dette vi brenner for, og det er dette jeg er så utrolig stolt av å være en del av.

Men slike resultater kommer ikke av seg selv. Det har tatt over 20 år å bygge opp strukturene, nettverkene, kompetansen og kulturen som gjør dette mulig.
Det krever kontinuitet og det krever forutsigbarhet!  Det krever engasjerte mennesker som får muligheten til å stå i arbeidet over tid.

Derfor er det vanskelig å forstå at vi nå står i en situasjon der regjeringen foreslår å fjerne hele det øremerkede tilskuddet på 7,2 millioner kroner som er så avgjørende for driften til Livsglede for Eldre. En drift som skaper så mye livsglede, systematikk og håp i eldreomsorgen. Som bidrar til over én million frivillighetstimer hvert år, direkte inn mot eldreomsorgen.

Jeg skal være ærlig. Det gjør noe med meg. Jeg er bare et menneske.

Jeg går på jobb hver dag og vet hvorfor jeg jobber så intenst. Fordi jeg vet hva vi får til.
Jeg ser hvor hardt kollegaene mine jobber, og jeg vet hvor mye innsatsen betyr for mennesker over hele landet.

Akkurat nå vet jeg ikke om jeg har denne jobben neste år, og det er en ganske vond og merkelig følelse.

For meg handler dette ikke først og fremst om å bevare min egen arbeidsplass. Det handler om å bevare noe vi har brukt over 20 år på å bygge opp, noe som faktisk fungerer. Noe som skaper en verdi for mennesker som fortjener langt mer enn bare å få dekket sine grunnleggende behov.

Jeg tenker ofte på mamma når jeg jobber. Hvordan hun hadde det og på alt hun gikk glipp av. Jeg tenker på hvor mye det faktisk betyr at noen ser mennesket bak sykdommen og behovet for pleie.

Jeg vet hvorfor jeg gjør denne jobben, og jeg vet hvorfor jeg kommer til å fortsette å kjempe for den. Fordi den flammen som brenner i oss for dette arbeidet, lar seg ikke slukke.

Jeg håper virkelig at Stortinget ser hva som står på spill når de nå skal behandle statsbudsjettet for 2027.

For dette handler ikke bare om 7,2 millioner kroner. Det handler om mennesker. Om verdighet. Om livskvalitet. Og om hvilken eldreomsorg vi ønsker å ha i Norge.

Jeg håper inderlig vi får fortsette. ❤️