Kronikk:

«Pat» trenger ikke være utgått på dato

«Leve Posten!» var budskapet på plakatene som ble brukt under mandagens politiske streik på Kolvereid.

Av Sturla Nordbøe

Orientering

Dette er en meningsytring som gjenspeiler skribentens egne meninger og holdninger.

 

Den siste tidas debatt rundt framtidig postombæring har provosert meg en smule. Alle skjønner at det blir færre basisoppgaver for postbudene når digitale brev overtar. Jeg stiller meg også bak partiene som har en grunnfilosofi om å bremse ekspensjonen i offentlig sektor. Men dette som det strides om nå er en helt annen problemstilling: Her er det snakk om å omstille en samfunnstjeneste vi har bygd opp over mange hundre år. Samtidig som det ferdige, landsomfattende apparatet vil være noe av det mest samfunnsnyttige for framtida til eldre og enslige utover landet.

Jeg har jevnlig besøkt eldre kjenninger på sykeheim og eldresenter etter at jeg selv ble pensjonist.  Vi har gjensidig nytte av disse treffene. Beboere i institusjon savner først og fremst menneskelig kontakt. De ansatte har minimalt med tid til å prate med de eldre i en presset hverdag. Jeg har muligens en litt over gjennomsnittlig interesse av lokalhistorie. Samtidig har mange eldre en velutviklet fortellerevne, og da gir det meg masse verdifull kunnskap til bruk i egne skriverier og fortellinger. Utenfor institusjonene er det gjerne postbudet som fyller denne viktige funksjonen.

TV og aviser her de siste dagene gitt oss en rekke eksempler på tryggheten og samfunnskontakten postbudet gir mange enslige, eldre. Det ligger ikke i postmannens instruks å skifte lyspærer eller bære inn ved til kundene. Likevel er det mange postansatte som av ren nestekjærlighet tar seg noen minutter ekstra tid ved siden av postleveringa. Et sånt offentlig servicetilbud - en «vaktmester light» - kan kanskje utsette behovet for en kostbar institusjonsplass ei  tid.

Sturla Nordbøe.

Og når vi snakker om samfunnsøkonomi, så må det bety mye for det offentliges utgifter når folk kan bo hjemme mye lenger om de får en smule støtte i hverdagen. Innsparingene gir samfunnet hjelp til å lønne postbudet akkurat som før. Det er en rekke oppgaver som kan legges til hjemmebesøkene og mange roller postbudet kan fylle uten noen ekstra opplæring. Nå risikerer vi at 2.000 postansatte må hente inntekta si fra NAV, uten at samfunnet får noe tilbake.

Det er den menneskelige kapitalen som gir brukerne nærheten og varmen de trenger i en ensom tilværelse. Automatiske medisinutdelere eller justerbare møbler dekker ikke den menneskelige kontakten de eldre trenger. Det er bare fantasien som begrenser oppgavene Postens erfarne og flinke ansatte kan utføre ved siden av brev- og avisutdeling. Medisinhenting, enkel handling eller hjelp der offentlige i instanser krever digitale kunnskaper. Det koster adskillig å sende brev og pakker i dag, og det er naturlig at brukerne bidrar med en egenandel for tjenesten.

Posten er Norges eldste bedrift som fortsatt er oppe og går. Postvesenet ble offisielt oppettet i 1647. Det er altså et apparat som er bygd opp gjennom 379 år. Ingen etat kjenner hver krig og krok i landet som dette verdifulle verktøyet. Staten overtok i 1719 og har fortsatt å utvikle dette apparatet fram til nå. Og det er ingen grunn til å kaste vrak på det som er bygd opp gjennom århundrer. Det trengs bare en smule nytenkning, så kan postverket bli selve urverket i framtidig eldreomsorg utenfor institusjonene.

Men har vi råd til å bruke statlige midler på noe sånt? vil nok politikerne si. Vi er verdens sjette rikeste land. Spørsmålet bør derfor heller være: har vi råd til å kvitte oss med disse 2.000 dyktige medborgere og deres unike verktøy?

 

Powered by Labrador CMS