Sosialhjelp – et trehodet troll

Kommune etter kommune melder om det samme: Utgiftene til sosialhjelp har steget kraftig. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) fikk 165 800 personer til sammen 12,4 milliarder kroner i sosialhjelp i fjor. Det er 39 prosent flere mottakere enn i 2021, og bare fra 2023 til 2024 økte utbetalingene med 21 prosent.

Veksten flatet riktignok ut i 2025, men nivået ligger langt over det vi hadde for fire år siden. Diagnosen er de fleste enige om. Medisinen er det verre med.

Selv bor jeg i Nærøysund, en norsk gjennomsnittskommune med rundt 10 000 innbyggere. Som de fleste andre norske kommuner sliter også Nærøysund med underfinansiering og frynsete kommuneøkonomi. Det kuttes og spares innen helse, skole og tekniske tjenester. Samtidig øker utgiftene til sosialhjelp, og de har blitt den ukjente posten som kan velte budsjettet.

Kommunens politiske ledelse forventer raske løsninger fra administrasjonen: NAV må styrkes, og regelverket må praktiseres strengere. Jeg tror ikke det holder.

Sosialhjelp er ikke ett problem, men tre. Det ligner mer på et trehodet troll – og hugger du bare mot ett av hodene, lever de to andre videre.

Det første hodet: Når arbeid ikke lønner seg

Noen mottakere har lite å vinne på å gå fra sosialhjelp til arbeid. For en familie med flere barn kan sosialhjelpen dekke husleie, strøm og livsopphold på et nivå en lavtlønnet jobb ikke matcher. Da sier regnestykket at det ikke lønner seg å jobbe.

Dette gjelder flere grupper, også en del flyktningfamilier som har avsluttet introduksjonsprogrammet uten å ha fått fast jobb. Ifølge SSB er det særlig flyktninger som står bak veksten siden 2022: Over halvparten av flyktningene som har kommet de siste ti årene, mottok sosialhjelp i sitt første hele år i Norge.

Det handler ikke om at folk er late. Det handler om et system som belønner feil. Folk tilpasser seg reglene de møter og gjør det beste for seg og sine.

Her trengs det endringer som gjør at det alltid lønner seg å jobbe: at støtten trappes gradvis ned når inntekten øker, i stedet for å forsvinne krone for krone.

Aktivitetskrav må følges opp, og språkopplæring og arbeidspraksis må føre til reelle jobber.

Det andre hodet: De som ikke kan

Den andre gruppen vil helst klare seg selv, men kan ikke. Sykdom, rus, psykiske lidelser eller mange år utenfor arbeidslivet står i veien. For mange blir sosialhjelpen et venterom mens helsa eller retten til andre ytelser avklares. En ventetid som kan vare i flere år.

Strengere regler hjelper ikke. De gjør bare livet tyngre for folk som allerede sliter. Det som trengs, er raskere avklaringer, tettere oppfølging og bedre samarbeid mellom NAV, helsetjenesten og kommunen. For dem som kan jobbe litt, må det finnes bedre muligheter for tilrettelagt arbeid.

Unge som aldri fullførte videregående, trenger ordninger som motiverer og støtter dem tilbake til skolebenken. Jeg har møtt flere unge som forteller at de gjerne vil, men at det kjennes uendelig vanskelig å kjempe seg tilbake til en «normal hverdag».

De bør få all den støtten de trenger, selv om det vil koste. Ungt utenforskap har en for høy menneskelig og samfunnsøkonomisk kostnad til å la være.

Det tredje hodet: De som jobber, men ikke klarer seg

Den tredje gruppen er kanskje den mest urettferdige. Det er folk som står opp hver morgen og går på jobb, ofte kvinner i små stillinger innen renhold, helse og omsorg.

Jeg kjenner en renholder i 50 prosent stilling med to barn. Jobben gjøres hver dag, men lønnen strekker ikke til, og hver måned går turen til NAV.

SSB-tall viser at rundt én av ti sosialhjelpsmottakere har arbeidsinntekt som sin viktigste inntektskilde, og at antallet som kombinerer jobb og sosialhjelp har økt.

De gjør alt «riktig», og må likevel be om sosialhjelp. For dem treffer strengere NAV- praksis helt feil. Her ligger mye av løsningen hos kommunen selv, som ofte er arbeidsgiveren: en heltidskultur der ansatte får tilbud om større stillinger før nye ansettes, og en bostøtte som faktisk dekker gapet.

Tre hoder krever tre svar

Strengere praksis kan ha noe for seg mot det første hodet, men treffer de to andre feil. Mer penger til NAV hjelper bare hvis pengene brukes på riktig medisin for riktig gruppe.

Skal Nærøysund og andre kommuner få kontroll på utgiftene, må de tørre å skille mellom dem som ikke har grunn til å komme seg ut i arbeid, dem som ikke kan, og dem som allerede gjør alt de kan. Trollet har tre hoder. Da trengs det tre løsninger.