Kronikk:
Vi betaler for hjelp, ikke mistenkeliggjøring
Sturla Nordbøe
Det er gått 17 år siden tidenes mest omfattende arbeids- og velferdsreform, NAV-reformen, så smått så dagens lys. De siste par årene har jeg merket meg flere og sterkt kritiske debattinnlegg om at NAV langt fra fungerer optimalt. Nå under valgkampen har det også reist seg kritiske røster rundt menneskers møte med NAV under den ferske fattigdomskrisa.
Ikke uventet kommer det hjertesukk når våre fremste folkevalgte ikke følger sine egne regler og delvis slipper lettere unna regelbrudd. Sammenlignet med hva mange opplevde da NAV for ikke lenge siden gjorde feil og flere helt uskyldige ble straffeforfulgt.
Vi mennesker er forskjellige, uansett hvilken jobb eller yrke vi har. Imøtekommenhet, høflighet og serviceinnstilling varierer om folk betjener kassa i dagligvarebutikken eller de sitter i mottakelsen på sykehuset eller politikammeret. I utgangspunktet skal det ikke være slik. Alle besøkende eller kunder bør ha krav på å bli møtt med høflighet når de kommer til et nytt og fremmed sted.
Okei, når køene er lange og utålmodige mennesker kjefter og smeller, går det selvsagt an å glemme litt av imøtekommenheten. Selv om enkelte er utrolig dyktige til å beholde høfligheten i krevende situasjoner. Likevel mener jeg det må stilles ekstra strenge krav til høflighet og imøtekommenhet ved offentlige instanser og kontorer der mennesker som sliter i sårbare situasjoner er tvunget til å oppsøke tjenestene. Da tenker jeg på offentlig tilbud som legekontor, politi og ikke minst NAV.
Selv har jeg vært NAV-bruker i kortere sykdomsperioder og nå ved overgangen til pensjonisttilværelsen. Jeg har veldig god erfaring med de lokale NAV-ansatte og har alltid fått utmerket hjelp og gode råd. Stort sett har jeg samme erfaring når jeg har ringt etaten sentralt, men jeg har også møtt personer som har oppført seg utrolig arrogante og provoserende. I ett tilfelle så jeg meg nødt til å rapportere vedkommende til overordnede.
Jeg har hatt en litt skremmende opplevelse med skatteetaten også for lenge siden. Ett av barna, ungen var ikke blitt tenåring en gang, fikk en liten, enkel sommerjobb hos en privatperson. Etter et par uker kom det et harmdirrende brev fra ligningskontoret om at ungen ikke hadde levert skattekort i rett tid og risikerte fengselsstraff. Brevskriveren hadde lagt ved kopi av lovverket og markert med tusj punktene som kunne bety rettslige skritt. Ungen ble livredd og kom gråtende til meg etter å ha lest brevet.
Men på samme ark som den overivrige ansatte hadde markert reglene, så stod det svart på hvitt at barnet var for ungt til å ha noe krav om å levere skattekort. Jeg innrømmer at jeg ble forbannet og ringte sjefen ved kontoret, og den skriftlige beklagelsen jeg forlangte kom i posten til barnet etter noen dager.
Jeg kjenner også en del mennesker som har blitt møtt med utrolig arroganse på en del offentlige kontorer. I stedet for umiddelbart å bli tilbudt hjelp, så opplever noen å bli møtt med mistenkeliggjøring. Når du spør om råd hos skatteetaten, så skal du ikke ble vurdert som kjeltring og potensiell skattesnyter i utgangspunktet. Jeg antar 99,99 prosent av de som kontakter kontorene er ærlige mennesker som bare ønsker råd, en tjeneste eller annen hjelp. For det er nemlig det vi ærlige mennesker betaler skatten vår for, nemlig at vi skal lønne ansatte på kontorene for at de skal hjelpe oss og gi oss service. Ikke ønsker jeg å lønne noen over skatteseddelen min for at det skal skule på meg som en skurk når jeg tar kontakt.
NAV-reformen var en sammenslåing av den tidligere trygdeetaten, Aetat og den kommunale sosialtjenesten da den ble påbegynt i 2006 og iverksatt for fullt i 2011. Det var den største reformen på arbeids- og velferdsområdet i nyere tid, hvor kommune og stat skulle samarbeide om å levere tjenester til innbyggerne. I utgangspunktet altså for å gi en bedre hjelp og service til nasjonens innbyggere og skattebetalere.
Mye er sikkert blitt bedre. Men dersom misnøyen er så stor som jeg opplever gjennom media, så er det absolutt på tide med en ny gjennomgang og en omfattende, bred evaluering av tjenestene. Og etaten selv kan jo starte med å informere ALLE sine ansatte om at de er betalt av folket for å hjelpe folket, ikke for å «ta dem» på noen måte.
Og til brukerne: vi har noe som heter Sivilombudet, som er utnevnt av Stortinget for å undersøke klager fra borgerne på den offentlige forvaltningen. Sivilombudet skal sikre at den offentlige forvaltingen «ikke øver urett mot den enkelte borger ved de avgjørelser forvaltningsorganene tar».
Det er en mulighet til å belyse problemene når du opplever motstand i stedet for hjelp.