Å gå og grue seg til å bli eldre er vel egentlig bortkastet tid?

I vårt «jag» etter å rasjonalisere, effektivisere dagens helsevesen må vi ikke glemme de eldre som en stadig økende gruppe. I 2050 vil det være flere eldre over 65 år, enn befolkning opptil 19 år ifølge SSB. Hvilken enorm utfordring står vi overfor, og hvilke endringer må til?

Jeg har en sterk følelse av at vi må tenke nytt, og være mer endringsvillig, kreativ og nytenkende en noen gang! Jeg føler utviklingen i helsevesenet er mer styrt av forventede kortsiktige økonomiske gevinster, og makt enn søkelys på brukernes livskvalitet og livsutfoldelse. Brukere og ansatte som trives, fører til trivsel og engasjement, som igjen frembringer rekrutering samt bo og bli lyst. Et viktig sekundært utbytte av dette er faktisk et økonomisk godt utbytte tror jeg!

Fortiden har vist at frustrasjon, irritasjon, mistrivsel og en usikker fremtid aldri har båret med seg «gode frukter».

Man kan med skepsis observere at kommunene reduserer antall senger på avdelinger, selv om trenden over tid vil kreve mer kapasitet og ikke minst kompetente ansatte for å ta vare på stadig mer komplekse brukere. Det ønskes at brukerne skal bo lengre hjemme med blant annet støtte fra egen familie.

Familien som støttespillere er viktig, men de skal få ha pårørenderollen, ikke være omsorgsyter eller pleiepersonell i større grad. Vår rolle som profesjonelle omsorgsyter bør i langt større grad bestå i å veilede dem i å være pårørende, og veilede de i for dem et «tåkelandskap» av tjenester og tilbud. Så den enkeltes rolleforståelse og hvem som skal gjøre hva blir viktigere enn noen gang. Vi må være bidragsytere for en nødvendig god samhandling.

Hvis familien eller pårørende forpliktes til for mye omsorg, vil man over tid bli utslitt og samfunnet har kanskje enda en til å betale sykepenger eller annen støtte til. Det var vel ikke meningen? Lønner nedstengt kapasitet seg da?

Det må i langt større grad tenkes helhet i omsorgen av eldre. Jeg synes det offentlig er for dårlig, når det gjelder nytenkning og endringer. Det kan føles slik at gamle normer, regler og tenkning setter en solid brems for nødvendige endringer eller kreativitet i positiv retning for brukerne noe som kreves i dagens situasjon.

Regler og normer er nødvendig, men det bør være større rom for tolkning. Bruken av godt faglig skjønn er avgjørende for gode tjenester i samråd med bruker eller pårørende. Er det noe vi trenger nå så er det nytenkende faglige og fleksible hoder!

Jeg står selv på terskelen til å bli pensjonist, og jeg må si at jeg ikke bare gleder meg når jeg ser hvordan det offentlig «rigger» seg for eldreomsorgen i fremtiden. Jeg liker på en måte heller ikke ordet pensjonist en gang. Alt føles så endelig og over på en måte. Man kan føle at man mister litt av meningen med hverdagen, i og med at man mister kontakten med kollegaer i alle aldre som er inspirerende for meg og sikkert for andre også.

Hvorfor skal det være et så tydelig skille mellom arbeidsliv og det og bli eldre og pensjonist som betegnes ved fylte 65-67 år. Det føles som det er arbeidslivets lengde som kategoriserer oss. Det er i grunnen underlig eller?

Samfunnspsykolog Anna Helle – Valle sier i et intervju i A-magasinet den 28 juni; «Hva om vi kalte barn utforskere, ungdommer utfordrere? Kan voksne være rundkjøringer, pensjonister erfarne voksne, eller etterpåkloke, og skrøpelig eldre radikalt erfarne eller tidsreisende?». En spennende nytenkende tilnærming syns jeg. Den setter aldring i et mer positivt lys, og som i mindre grad setter oss i båser og fremtrer mer samlende.

Jeg tror personlig at mange seniorer (nå snakker jeg godt for meg selv), og erfarne voksne (også kalt pensjonister) kan i større grad være nyttige resurser i arbeidslivet og samfunnet ellers. I fremtiden er vi faktisk avhengig av denne resursen for å løse oppgavene vi står overfor. For at dette skulle kunne gjennomføres, kreves det nytenkning og vilje til endring av alle parter. Jeg tror at mange med meg synes at det i å være i en form for utvikling er en viktig del av å føle god livskvalitet, og vil være en av mange faktorer for god alderdom og helse. Alle eldre har en verdi for noen i kraft av den de er, og verdien bør ikke knyttes opp mot fysisk og psykisk funksjon som mange eldre føler på dessverre!

Å bli eldre er vel ikke en ønskesituasjon, men er en del av en naturlig utvikling. Å gå å grue seg til å bli eldre er vel egentlig bortkastet tid? Jeg synes ikke aldring er noe man bør «kamuflere». Det er noe fint med kropper som har arbeidet igjennom et langt liv der livet «har satt sine spor» og som en egentlig burde være stolt av?

Samfunnet skulle heller hedre de eldre for deres samfunnsinnsats gjennom et langt liv fremfor for at de eldre skal føle seg som en byrde.

Valle sier videre at aldring er ingen sykdom, ikke et fenomen eller en diagnose. Det er ikke et problem i seg selv. Men vi er redde for endring? Vi tviholder på ungdommen og vil holde fast ved det hele livet. Vi kommer ubønnhørlig nærmere døden, det er ikke til å komme bort ifra, og det er veldig skummelt! Døden er destruktiv og vi kan føle at den ødelegger alt. Det er mye vi ikke vet om den, og det vil være et mysterium i seg selv. Vi skal alle dø. Det er like naturlig som å fødes.

Valle skriver også "Ja vi skal alle dø. Ja, og det er «jævlig» skummelt. Men skal vi ikke ha det kjempebra mens vi lever, da?" Hun mener at aldring ikke i seg selv bør romantiseres, men at det er en tid for klokskap. Så er det opp til oss alle, og eldre i alle kategorier, å fylle tiden med noe som gagner oss selv og andre. Å ha det «arti» mens vi lever!

Ann Helle- Valle er datter av Trond Viggo Torgersen, og har vokst opp med mottoet at «du kan noe, du skal noe, du bør gjøre noe».

Er ikke det gode ord for oss alle. Så er det opp til oss alle og fylle tiden godt mens vi lever.

Skrevet med inspirasjon fra Anna Helle – Valle, samfunnspsykolog