For en del år siden var vi på familietur i det landet som de yngste ofte definerer som Syden. Vi var på en fin plass, men nærhet til solfylte strender og svømmebasseng ved hotellet. En morgen jeg var ute og tok noen svømmetak før frokost observerte jeg en unggutt som ertet det jeg antok var lillesøsteren sin. Etter en stund fikk jeg nok av denne plagingen og svømte bort til dem. Hei, sa jeg, du vet at den kloke alltid gir seg først. Han så overraskende på meg før han utbrøt. Hva mener du nå?
Slik kom vi i prat. Mannen i førtiårene, den gangen, og unggutten rundt 15. Og vi pratet sammen hver dag, i bassenget, ved bassenget, ved frokostbordet, middagsbordet og i sofaen på kveldene. Han ble kjent med oss, og vi ble kjent med ham og hans familie. Jeg har mange ganger tenkt på hva det er som skal til for å bli kjent med nye folk. I dette tilfellet var det selvsagt at jeg brydde meg og la meg borti at han ertet lillesøsteren sin. Jeg kunne jo bare ha oversett det hele og konsentrert meg om min lille morgensvømming. Men da ville vi aldri blitt kjent.
Jeg har innsett i ettertid at det handler om å ha MOT til å bry seg, det handler om å ha MOT til å innse at du kan utgjøre en forskjell. Noen ganger må vi ta visse form for risiko, og andre ganger går det naturlig lett av seg selv, bare ved å være oss selv. Den unge gutten fra ferieturen i Tyrkia tilbake i tid fikk en liten påminnelse om at han som var størst og sterkest burde gi seg først. Jeg håper, og tror, han lærte noe den morgenen og at han har tatt det med seg videre. For det er den kloke som gjør andre kloke. Det er den kloke som må ta ansvar.
